Kronikk: Nye eiere – bare jubel og glede?

Her på Toten synger Vazelina Bilopphøggers om «11 år uten kvinnfolk». En Newcastle-versjon av den, ville hatt navnet «14 år uten ambisjoner».
7. oktober 2021 vil alltid stå som en merkedag for alle som er glad i Newcastle United Football Club. Vi ble kvitt en stor verkebyll. En som sakte, men sikkert har kvelt alt håp og tro på Tyneside. Men det store spørsmålet som henger over klubben nå, er: hva kommer inn?

Et steg frem, to tilbake

Det finnes positive ting man kan tilegne Mike Ashley. Det har ikke vært 14 bekmørke år, noen lyspunkter har det faktisk vært.
Men de er få, og kom som regel av en feil gjort i forkant. Eller så ble det gjort feil i etterkant som følge av det.

Jeg husker meget godt januar 2013. Klubben kjøpte 5 spillere i vintervinduet, og den franske revolusjonen var i full sving på tyneside. Det var baguetter, utkledning og franske flagg på stadion. Kjempestemning.
Debuchy ble kjøpt 4. januar, og så kom Yanga-Mbiwa, Gouffran, Haidara og Sissoko inn dørene i løpet av 2 dager (22. januar – 24. januar). Endelig viste Ashley litt ambisjoner og vilje til å satse. Kunne utenforstående tro i alle fall.
Men faktum var at pr. 23 januar 2013 lå Newcastle 2 poeng over 19.plassen på tabellen, og var med i Europa etter en solid sesong året før, men hadde ikke forsterket troppen nevneverdig sommeren 2012.
Spillerne som ble hentet inn hadde Newcastle og sjefsspeider Graham Carr god kontroll på, men Ashley ville ikke hente de den sommeren fordi de kostet for mye.
De kom i januar, reddet skipet fra å synke ned i Championship, og Ashley sparte noen kroner (flere var på utgående kontrakter).
En positiv ting, som følge av en negativ.

Man kan også sammenligne dette med sesongen i Championship 2016/17.
Som en følge av en horribel ansettelse av Steve McClaren sommeren 2015, rykket Newcastle ned i mai 2016. Det skal sies at klubben brukte en god del penger den sommeren på spillere som Gini Wijnaldum, Aleksandar Mitrovic, Chancel Mbemba og Florian Thauvin.
Men når kapteinen på skuta ikke klarer å styre, og signeringene består av gode, men uprøvde spillere, gikk det galt for andre gang.
I typisk Ashley-stil, ble det satt i gang nok en redningsaksjon i januar 2017. Henri Saivet, Jonjo Shelvey og Andros Townsend ble kjøpt i januar, og Rafa Benitez erstattet McClaren i mars. Det ble som engelskmennene ofte sier; «too little, too late». Laget var ikke til å redde, og rykket ned.
Men i Championship gjorde Ashley omtrent alt som Benitez sa, og bygde et lag designet for å rykke opp. Igjen pekte utenforstående på at eieren viser ambisjoner ved å hente blant annet Dwight Gayle og Matt Ritchie, to klassespillere på nivå 2 i England. Mohamed Diame, Isaac Hayden, Grant Hanley og Ciaran Clark var andre spillere som kom inn. Newcastle United brukte faktisk £57 millioner på spillerkjøp sommeren 2016. Den sommeren de nettopp hadde rykket ned til Championship.
Mens i realiteten var det kun for å rette opp egen feil, og redde verdien på klubben (det var jo til salgs, som den nesten hadde vært fra dag 1). Benitez førte laget til «tittelen» i Championship, som forventet. Og den nevnte sommeren solgte de spillere for £87 millioner, så de gikk faktisk £30 millioner i pluss.

Så hver gang Ashley har «vist ambisjoner» som Newcastle-eier, har han enten reparert egen skade eller ødelagt igjen kort tid etterpå. Hvem kan vel glemme stemningen når Kevin Keegan overtok etter Allardyce i januar 2008, 7mnd etter at Ashley tok over kontrollen. Men så ødela Mike Ashley det med å ansette både Dennis Wise og Tony Jimenez som i veldig stor grad undergravde Keegan sin posisjon og makt, og legenden sluttet 4. september samme år. Da hadde Wise og Jimenez hentet Ignacio «Nacho» Gonzales på lån på bakgrunn av en anbefaling fra en agent og en YouTube-video, samt kjøpt Xisco. Det ble for mye for Keegan, og han gadd ikke mer!

De negative tingene Mike Ashley har stått bak, er for mange til å nevne. Uforståelige handlinger, som man nesten ikke kan tro skjedde. Han døpte om ærverdige St. James’ Park til «SportsDirect.com@St. James’ Park», som et eksempel på hva eventuelle sponsorer kunne forvente. Han ansatte Joe Kinnear to(!) ganger; en gang som manager, og en gang som sportsdirektør. Som sportsdirektør var han på speideoppdrag på en Birmingham-kamp, men det var en annen spiller som fanget oppmerksomheten hans. Unge Shane Ferguson. Han meldte straks ifra til klubben, det var et talent man burde prøve å kjøpe. Han fikk til svar at Shane Ferguson var Newcastle-spiller, på lån til Birmingham… Som manager utalte han feil navn på spillerne flere ganger; Charles Insomnia (N’zogbia) og Yohan Kebab (Cabaye) de mest kjente.
Jonas Gutierrez fikk beskjed om å klare seg selv da han ble diagnostisert med kreft, og fikk beskjed over telefonen til Ryan Taylor om at han ikke fikk fornyet kontrakt.
Elendig ledelse, på alle mulige plan, er nok den letteste måten å oppsummere Ashleys periode i Newcastle på.

Fremtiden

Men nok snakk om de 14 svært smertefulle årene Newcastle-fansen har vært igjennom. Nå er Mike Ashley ute av klubben for godt, og nye eiere har kommet inn.
Men når hele Newcastle-leiren feirer for full maskin og har stjerner (bokstavelig talt) i øynene når de tenker på fremtiden, står resten av verden og fordømmer både de nye eierne, og fansen for å ønske så omstridte eiere velkommen.

Den 7. oktober 2021 ble altså Newcastle United Football Club solgt fra St. James Holding Limited (Mike Ashleys selskap som han eide Newcastle United gjennom), til et konsortium bestående av PCP Capital Partners (10%), RB Media & Sports (10%) og PIF (80%). Og det er Public Investment Fund fra Saudi-Arabia som skaper mest av overskrifter om dagen.
Saudi-Arabia har et elendig rykte på seg for sitt kvinnesyn og brudd på menneskerettigheter, og det med rette!
Enkelte supportere har også tatt avstand fra klubben etter at oppkjøpet ble et faktum, fordi de kan ikke forsvare at klubben eies av Saudi-Arabias oljefond. Og selv om Amanda Staveley (PCP) og Reuben-brødrene (RB Media & Sports) også eier sin del, og førstnevnte nok i stor grad kommer til å bestemme hvordan klubben skal driftes, er det PIF fra Saudi-Arabia som eier den største biten av kaka. Og det kommer ingen til å glemme, uansett hvilken side av gjerde du sitter på.

For på toppen i PIF sitter Mohammed bin Salman, kronprins og de-facto leder av Saudi-Arabia. Og kronprinsen er ikke veldig glad i kritiske røster. Flere kritikere og menneskerettighetsaktivister har blitt tiltalt som terrorister, og fått mange års fengsel ifølge Amnesty International. Flere har også blitt dømt til døden, som ofte utføres i form av offentlig halshugging.
Mange husker sannsynligvis drapet på journalisten Jamal Khashoggi i Istanbul i 2018, en kritiker mot kongehuset i Saudi-Arabia. Det sto myndighetene i Saudi-Arabia bak (bin Salman). Han hadde tidligere vært rådgiver av regjeringen, men hadde falt i unåde og dro til USA i et selvpålagt eksil.
Det er også hevet over enhver tvil at Saudi-Arabia systematisk bryter menneskerettigheter; de mangler religionsfrihet (sjiamuslimer blir systematisk diskriminert, og mange har blitt stilt for terrordomstolen. Minst 28 sjiamuslimer har blitt henrettet siden 2016), pressefrihet, ytringsfrihet, og demokrati.

Selv om det er PIF, og ikke bin Salman som person som har kjøpt opp Newcastle United, er båndene tette. At han sitter som leder for oljefondet er sannsynligvis bare en konsekvens av at han i praksis er leder av landet, og det er meget lite sannsynlig at kronprinsen kommer til å påvirke noe av det som foregår i Newcastle. Men allikevel kommer man ikke utenom det faktum at PIF er et statlig oljefond, som drives av de samme som driver Saudi-Arabia.
PIF skal ha sin mann i styret, og det ser ut til å bli Yasir Al-Rumayyan. Hans rolle i PIF oversettes til guvernør, og antas å ha det største ansvaret i oljefondet (da bin Salmans rolle sannsynligvis kun er en teoretisk en).
Men ut ifra de få opplysningene som har kommet ut, virker det som Al-Rumayyan kommer til å innta en rolle som «non-executive chairman» i Newcastle United. Altså ikke den som styrer den daglige driften, men allikevel har en høy stilling i styret.

De moralske dilemmaene flere har for tiden, dreier seg nok ikke om hvor stor innflytelse Al-Rumayyan eller øvrige PIF-medlemmer har. Ei heller om bin Salman kommer til å blande seg inn i driften av en flott klubb i nordøst-England.
Begrepet «sportswashing» har blitt hyppig brukt de siste årene, og som de fleste kjenner til.
Kort fortalt er det å lage seg et bedre rykte via investeringer i sport. Qatar står nok fremst i den rekka, med både prosjektet de har i PSG og VM i desember 2022.
Men det er ikke bare i fotball du finner «sportwashing». Formel 1 er ekstremt mye brukt, med løp i Bahrain, Saudi-Arabia, Abu Dhabi, Aserbajdsjan og Qatar. Også boksing og andre kampsporter arrangerer ofte kamper i de nevnte landene.
Og før noen beskylder meg for «whataboutism», det er ikke greit å bruke fotball som «sportwashing» bare fordi det brukes i Formel 1, eller andre sporter.
Skal man faktisk bedømme ut ifra media, er det faktisk verre at fotball brukes til dette, enn andre sporter. Kanskje fordi vi snakker verdens største idrett? Sannsynligvis.

Men hvem sitt ansvar er det å forhindre at «sportwashing» skjer?
Egentlig liker jeg uttrykket svært dårlig. For selv om det helt sikkert er «renvasking av rykte og image gjennom sport» (velger å tro på ekspertene her) som er hensikten, sliter jeg med å se hvordan det skal lønne seg. Tror virkelig Qatar at VM i 2022 forandrer hvordan folk ser på dem? De må jo skjønne at fokuset blir satt enda mer på dem i forhold til menneskerettigheter? Og når de med økt søkelys på seg behandler fremmedarbeiderne som bygger stadionene til VM som slaver, uten sikkerhet og lønn for arbeidet, vil det bare komme flere kritikere. Heldigvis.
Fra den dagen Qatar fikk VM og frem til i dag, kan man vel ikke akkurat si at de har kommet godt ut av det. Men så gjenstår selvsagt selve mesterskapet. En fest, og landet fremstilt på sitt aller beste.
Men alle verdens øyne kommer til å være rettet mot dem, da selvsagt også de kritiske røstene. Noe de absolutt fortjener.

Men det er en diskusjon utenfor mitt kompetansefelt. Og jeg prøver så absolutt ikke å bagatellisere «sportwashing»!
Men spørsmålet jeg sitter igjen med; hvem har ansvaret for å forhindre at slikt skjer? Og hvorfor er det Newcastle-fansen som får gjennomgå? Er vi totalt uten moral fordi vi ønsker dette oppkjøpet velkomment?
Jeg er helt sikker på at fansen hadde ønsket hvem som helst velkommen, så lenge de kjøper Mike Ashley ut av klubben. Men dessverre er det ingen av oss fans som hadde £305 millioner liggende til å kjøpe opp en klubb som desperat trenger oppgraderinger av spillertropp, fasiliteter og alt annet i tillegg til kjøpesum. Er det noe de siste 14 årene har vist oss, så er det nemlig det at vi fans kan ikke bestemme hvem skal eie klubben. Tyskland har en veldig fin 50+1-regel, som uten tvil skulle vært gjennomført som en generell regel i fotballverdenen.
Men hvis en slik regel hadde kommet til de britiske øyer, ville nok kvaliteten på ligaene falt. I alle fall til å begynne med. Man ville sannsynligvis fått færre klubber som hadde gått konkurs/slitt økonomisk, men kvaliteten hadde nok ikke vært den samme. Og lavere kvalitet, betyr færre seere og reisende fra verden over. Som i sin tur igjen betyr mindre penger i de forskjellige kassene (alt fra Premier League til hotellene). Jeg ønsker en slik regel velkommen, men det er nok langt frem i tid på grunn av at de som styrer bare tenker på penger. Penger til sin bedrift, og penger til seg selv. Mest mulig penger ønskes inn. Mest sannsynlig vil en slik regel aldri komme til de britiske øyer.

Men nå sitter vi altså som fans av en Premier League-klubb, som er 80% eid av Saudi-Arabias eget oljefond. Og vi fordømmes fra nord, sør, øst og vest. Fordi vi ikke velger å gi opp den «nisselue»-lidenskapen vår, vårt engelske favorittlag.
Som sagt tidligere; vi får ikke gjort stort med hvem som eier vår klubb. Selv finner jeg det merkelig at Newcastle-fansen plutselig skal være moralens voktere, og være den eneste supportergjengen som samlet står opp imot brudd på menneskerettigheter og diskriminering. Det ansvaret ligger ikke på oss som supportere, og det er ikke det vi meldte oss for da vi som små barn ble bergtatt av denne klubben.
Der må alle stå opp, som med-mennesker! Uavhengig av om laget ditt er svart-hvitt, blått, rødt, hvitt, gult eller rødt med hvite striper. Brudd på menneskerettigheter er ikke greit, og all ære til Amnesty og andre som jobber for å avdekke dette.
Men det skal ikke være slik at det er Newcastle-fansen sitt ansvar, fordi PIF har kjøpt opp klubben vår.

Men det jeg mener at vi supportere har muligheten til med dette oppkjøpet, med denne «golden ticket» klubben plutselig har fått, er å ikke glorifisere staten Saudi-Arabia. Det er faktisk et ansvar vi som holder med klubben har!
Jeg vil ALLTID ha et klart skille mellom Saudi-Arabia og bin Salman, og Newcastle United. Ikke fordi han ikke vil være direkte involvert selv, men Saudi-Arabia er ikke Newcastle United. Newcastle United er ikke Saudi-Arabia eller bin Salman.
Jeg vil alltid være takknemlig for at Amanda Staveley og ektemannen Mehrdad Ghodoussi satte sammen et konsortium og fikk kjøpt Mike Ashley ut av klubben. Det er Staveley som har stått på i rundt 4 år for å kjøpe denne klubben, og aldri gitt seg. Hun har hatt flere tilbakeslag, men endelig fikk hun viljen sin. Og oppfylte samtidig et stort ønske fansen hadde, nemlig å få Mike Ashley ut av klubben. Det var ikke Saudi-Arabia som jobbet i flere år for dette, og ikke bin Salman. Amanda Staveley.

Det finnes to typer supportere av motstanderlag som er imot dette oppkjøpet: en liten gruppe som ikke tåler at Newcastle United i teorien er verdens rikeste klubb, og de som ikke liker at Newcastle United er kjøpt opp av et fond som representerer verdens verste land på menneskerettigheter. Førstnevnte gidder jeg ikke å ofre en tanke, det er stort sett sjalu tastaturkrigere.
Men sistnevnte har en holdning som jeg respekterer. Vi har som nevnt mistet fans på grunn av de holdningene, og det er de i sin fulle rett til.
Men jeg mener det absolutt er mulig å fortsette å heie på Newcastle, samtidig som man tar kraftig avstand fra brudd på menneskerettigheter, diskriminering og gruppeforfølgelse.

Til de supporterne som ikke gir opp Newcastle, har jeg en oppfordring:
Respekter at det finnes ulike meninger i denne diskusjonen, og at det finnes andre med et annet standpunkt enn deg selv.
Ikke hyll landet Saudi-Arabia. Ikke forsvar landet Saudi-Arabia når kritikken rettes dit i saker som ikke omhandler Newcastle United. Ikke glorifiser verken landet eller kronprins bin Salman. Ikke bland sammen Newcastle og Saudi-Arabia. Ikke kjøp Saudi-Arabias flagg, og lat som om du viser støtte til Newcastle med det.
Dette er fotballklubben Newcastle United, og den bryter ikke menneskerettigheter.
Og vi fans behøver ikke å identifisere oss med de som eier klubben.

Howay the lads!

Anders Mork Limmesand

You must be logged in to post a comment Login