Må få ut noen tanker rundt No Line On The Horizon nå, etter en hel del gjennomlyttinger. Kort sang by sang:
No Line On The Horizon: Jeg digger Zoo Station - åpninga på U2s beste album. Denne er på høyde, kanskje til og med bedre. Mens den alternative versjonen som ble sluppet på radio er kjappere og mer punk-aktig, er denne mer episk, den bygger seg opp til en herlig arenarocker. Rytmeseksjonen er herlig her. Du høre at det er U2, men langt bredere lydbilde enn på de to foregående platene. Bono synger som han i Kings Of Leon.
Enkelte vil vel gjerne gi meg juling nå, men jeg føler det er på tide med et tilsvar til Kristoffers "anmeldelse" av No Line On The Horizon. Og ja, jeg velger å gjøre det sånn at alle som hater U2 skal føle seg plaget. Albumet har vært i butikken i et par dager nå, og jeg har hørt veldig mye på det i det siste. Har også prøvd å sette opp låtene i en anne rekkefølge, noe som selvfølgelig ga et helt annet inntrykk av albumet. Et langt dårligere sådan. Jeg tolker det positivt.
Tittelsporet er en bra låt, men jeg har problemer med å forstå din ekstreme kjærlighet til albumversjonen, og ikke b-siden på Boots-singelen. I mine øyne er låten litt sirumpa og tar liksom aldri av på samme måte som versjonen på Boots-singelen gjør. Men bra låt er det uansett, og settes tempoet opp, så tror jeg den kan begynne å nærme seg Zoo Station.
MAGNIFICENT: Av U2-fansen jeg har sett som ikke rater detta albumet helt sammens med Joshua Tree og Achtung Baby, sier det er fordi det mangler de virkelig store monsterhitsene. Selv føler jeg at Magnificent har potensialet til å være helt der oppe med de aller, aller beste hitsene U2 har hatt. Kan ikke vente med å høre denne live. Skulle uten tvil vært førstesingelen. Riffet er så vannvittig fengende, epic The Edge-stuff. Første gangene jeg hørte låta la jeg ikke merke til Bono overhodet, men faktum er at Bono høres bedre ut enn på lenge. Denne har Beautiful Day-potensiale. Drivende fin rockelåt, epic written all over.
Hvorvidt Magnificent vil være den monsterhiten som vil spilles utallige ganger på radio, er jeg usikker på. Til det er den kanskje litt for spesiell. Har litt mye Eno-preg, kan hende. Men jeg synes den blir bedre og bedre og bedre og bedre for hver eneste gjennomlytting. Magisk låt. Rett og slett Magnificent.
Moment of Surrender: 7.24 lang, spådd til å være den nye One eller With Or Without You. Første gjennomlyttinga var jeg jævla skuffa. Men for hver gjennomlytting blir den bedre og bedre, og den føles ikke så lang som den faktisk er. Bono synger utrolig bra her, The Edge kommer inn med no gitarspilling som minner meg litt om Eric Clapton. Liker refrenget, høres litt gospel-aktig ut faktisk.
Gospel? Det får være dine ord. Men ja, refrenget er herlig. Allsang-vennlig. Men det er bare positivt. Denne er bedre enn With/Without og kanskje også bedre enn One. Det skal godt gjøres. Men jeg likte denne låten umiddelbart. Og den blir også bare sterkere og sterkere for hver gjennomlytting. Har blitt avhengig av å høre denne låta hver eneste dag. Minst to ganger. Det er bare å overgi seg. Til musikken. Til Bono, til Edge og til U2 på sitt aller, aller beste!
Unknown Caller: Eno-aktig intro, før gitaren forsiktig kommer inn - veldig likt Walk On. Veldig U2ish stilmessig - bygger seg opp mot en herlig avslutning. Dog er refrenget veldig spesielt - noen vil nok kalle det direkte harry. Avslutter med orgelspill og fin solo fra Edge. Tror dene blir magisk live.
I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight: Hata faktisk denne sangen første gangene jeg hørte den. Blir nok 2. eller 3. singelen fra dette albumet, og det er antakeligvis den mest pop'a sangen de har laga ved siden av The Sweetest Thing. Dog er det en gladsang med ganske god tekst fra Bono - sangen vil garantert spilles mye på radio - og vil selvfølgelig gi U2-hatere mer å skrike over. Selv begynner jeg faktisk like den etterhvert, den er med på å komplementere et ganske komplett album...
Unknown Caller er en smått magisk låt. Ikke bare live. Liker også introen til låta. Ikke bare denne, egentlg. Men de fleste. Brian Eno har vært en kjemperessurs på dette albumet. Restart and reboot yourself.
Crazy er en radiolåt, men likefullt meget bra. Jeg synes den egner seg veldig godt på dette albumet, og jeg ser ikke bort ifra at den også kunne forsterket POP i sin tid. Jeg liker denne låta stadig bedre. Den mest radiovennlige på albumet, uten at det er noe svakhetstegn for verken låta eller albumet som helhet.
Get On Your Boots: Første singelen - antakeligvis den minst gode sangen på albumet sammens med den over spør du meg. Men når du hører hele albumet passer den ypperlig inn. Vokser enda på meg - den drivende bassen fra Clayton er genial - sangen er funky og har allerede bevist seg å rocke live!
Jeg synes faktisk Boots er en av de bedre sangene på albumet. Jeg hadde så smått begynt å gå lei av låta når den var sylfersk, når videoen ble laget og låten ble spilt mye på radio. Men etter at jeg hørte albumet for første gang, fikk låten et nytt liv. Den blir stadig bedre, den også.
Stand Up Comedy: Digger denne jeg. Riffet er veldig Led Zeppelin-aktig, sangen er funky og minner om 70-tallet. Bono med noen herlige tekster hvor han gjør narr av seg selv. Soloen syns jeg er grunge-aktig.
Denne låta er herlig. Riffet fenger deg fra første sekund. Morsomt å høre Bono gjøre narr av seg selv. Be careful of small men with big ideas. Denne vil virkelig rocke live. En unik låt for dette albumet. Kan ikke huske å ha hørt noe lignende før. Det måtte i såfall være Discotheque eller Zoo Station, men jeg synes det blir vanskelig å sammenligne også med disse.
FEZ - Being Born: Særeste sangen U2 har gitt ut på et vanlig album antakeligvis. Denne har nok Eno stor del av skylda for. Introen er elektronikainspirert, før den blir en kaotisk rocker - minner meg om et psykotisk Coldplay. En av de som fenga meg tidligst.
Det tok litt tid før jeg virkelig fikk denne låten på hjernen. Men den er spennende. Ny. Annerledes. Jeg vil ikke gi Eno skylda for noe som helst. Jeg vil gi han æren, jeg. Introen til denne låten er kanskje det særeste med den, synes jeg. Men jeg liker den. Stadig bedre.
White As Snow: Rolig sang, om en døende soldat. Sammens med FEZ og Magnificent var denne den som fenga meg mest fra starten av. Gripende tekst, herlig refreng med mange vokallag. Det er mørkt og veldig Achtung-aktig. Herlig å se at de lager interessante rolige låter, ulikt fra anonyme One Step Closer.
Jeg forstår ikke helt hvorfor du sammenligner med One Step Closer overhodet. Veldig ulike låter. Og denne er mye, mye, mye bedre. Blant de aller beste balladene U2 har laget. Jeg ser for meg at denne virkelig vil egne seg helt mot slutten, kanskje helt til slutt live. Stemningsskapende sang. Til ettertanke.
Breathe: Eno stempla dette som det beste sangen U2 noensinner har lage - den ultimate U2-sang. Det er nok en overdrivelse - men sangen er fortsatt en herlig rocker av godt U2-format. Blir herlig live, denne. Nok en gang hører du at Eno er med her - strykere i bakgrunnen. Fin Edge-solo mot slutten. Godt å se at de setter en slik sang nest sist på albumet.
Enos sitat er sannsynligvis ingen stor overdrivelse. Det tok lang tid før denne låten festet seg. Men nå kan jeg ikke få nok. Fantastisk. Den vokser og vokser og vokser og vokser, og fremstår sammen med Magnificent og Moment of Surrender som den ALLER beste låten på albumet. Kanskje er den bedre enn de to M-ene.
Cedars of Lebanon: Bono prater seg gjennom denne - som krigsjournalist i Midtøsten. Nok en vellykket roligsang. Herlige strofer avslutter albumet. Kan minne litt om Wake Up Dead-Man (uhyre undervurder sang fra POP), men enda bedre.
Dette er absolutt en type Wake up Dead Man. Synes kanskje også den har likheter til Yaweh fra forrige album. Men den er selvsagt mye bedre. Ser ikke for meg dette som en live-låt egentlig. Men synes den er perfekt å avslutte et album med. Den beste sammenligningen er kanskje likevel The Wanderer, som Johnny Cash sang på Zooropa.
