Når jeg begynte å heie på Newcastle, så var det for at de hadde kule drakter. Var riktignok Juventus jeg egentlig skulle ha heiet på men ved en mistakelse av min søsters venn så ble det Newcastle som ble favorittlaget mitt.
Det skikkelige kicket som gjorde meg skikkelig fan av Newcastle var når Bobby Robson(som han het den gang) tok over Newcastle. Vi begynte å spille virkelig artig fotball, og det var vel i den tiden jeg skjønte meg ordentlig på fotball. Ihvertfall Robson tok Newcastle fra gjørma og til en ellevte plass. Neste år begynte forrykende og vi ledet serien lenge. Newcastle holdte ikke helt ut men endte på 3.plass. Helt utrolig.
Neste år fulgte vi opp med en 4.plass og CL på nytt
Neste år komler vi mye bort på slutten og ender på 5.plass. Dermed blir Robson sparket, og Souness blir ansatt. Nå er plutselig 11.plass godt nok.
I så fall så tenker jeg fortsatt på tiden under Bobby Robson. Egentlig så er det det jeg forvinder med Newcastle.
Jeg tenker på når vi tapte de 3 første kampene i gruppespillet i CL, men likevel klarer og komme videre. Når vi sitter 14 newcastle fans og jubler vilt den 20.desember i kompisens bursdag, der Newcastle med Solano nettopp har scoret seiersmålet for Newcastle etter at vi har ligget under 3-1 og snudd det til 3-4. Når vi slår ManUtd 4-3 og jeg går villmann og springer opp å ned trappene i huset. Når vi klarer og rote bort en 2-0 ledelse mot Charlton og jeg låser meg inne på do i irritasjon og forbannelse, da vi presterte og tape 1-0 for Manchester og jeg skyldte på pappa fordi han spilte gitar under kampen.
Dette er Newcastle. Dette er underholdning i stor klasse. Det var det som fikk meg til å heie på Newcastle.
Derfor, send Robson på et besøk.
Jeg kommer til å skifte lag hvis Newcastle begynner å vinne kamper men spiller dritkjedelig fotball slik som Chelsea gjør. Det er vel det dummeste dere har hørt men Newcastle betyr underholdning i mine ører.
Det er vel mange av dere litt eldre enn meg som vil tilbake til Keegan tiden?
