Jeg registrerer at mange er overrasket over Sunderland. Skal vi virkelig være overrasket over at et lag uten talent legger ned så mye innsats i en kamp mot rivalen over alle rivaler, mot erkefienden Newcastle, på hjemmebane, når de vet hvordan de greide å knuse oss i fjor, når de var nesten like udugelige? Man mobiliserer absolutt alt man har, kjemper til krampa tar en, og enda litt mer enn det. Gus Poyet har bare trengt å justere spenningsnivået bittelitt, og roe ned Lee Cattermole, og vips, så har du oppskriften på suksess i et derby. De har null og niks å tape, Newcastle har vunnet kampen på forhånd. Taper de, er de på stedet hvil. Vinner de, er sesongen uansett en suksess. Når vi ikke gidder å yte mer enn 50% så sier det seg selv at overlegne ferdigheter ikke er nok til å vinne kampen. Det som er overraskende er at vi er mer motiverte mot Lierpool, enn mot Sunderland. Vi gjør ikke mer enn vi må, vi gjør faktisk ikke det heller.
Vi taper fortjent, selv om Borinis mål kom helt ut av ingenting, og akkurat der og da var ufortjent. Men totalt sett er vi piss dårlige. Vi skaper ikke en jælva målsjanse (hadde det ikke vært for Debuchys smarte løp hadde ikke Ben Arfas skuddforsøk blitt farlig i det hele tatt).
Sunderland la ned så mye innsats og vilje i denne kampen, mens vi la ned så lite innsats og vilje, at det så ut som det var Sunderland som lå midt på tabellen, og vi som hadde 1 poeng på 8 kamper.
