I'm back, bebbe!!

[Joakim]

At jeg tror på "eventyrene" er så sin sak. Men poenget mitt var det som står i mannens biografi, verdens mest populære bok. Hvorvidt det som står der er "sant" eller ikke, skal jeg la være opp til hver enkelt.

[Johan Gjessing Værnes]

Hvorvidt det som står der er "sant" eller ikke, skal jeg la være opp til hver enkelt.

Om alle religiøse hadde vært som deg.... *sukke fredfullt*

[geordie-olav]

Hvis man er svært religiøst overbevist er da det å presse religionen din på andre det eneste riktige!? Man er jo tross alt overbevist om at man er i ferd med å redde noen fra å tilbringe evigheten i helvete fremfor i paradis. Alt annet ville jo vært direkte umoralsk hvis man ser det fra deres synsvinkel.

Selv har jeg vært ateist en god stund, men har vel gått over til å bli mer agnostiker. For faktumet er jo at jeg ikke har peiling hvorvidt Gud eksisterer eller ei. Men utifra det jeg vet er nok sannsynligheten mye større for at han ikke gjør det.

[Kristoffer]

Hvorvidt det som står der er "sant" eller ikke, skal jeg la være opp til hver enkelt.

Om alle religiøse hadde vært som deg.... *sukke fredfullt*

Så du er ikke troende katolikk?

[Joakim]

Synes agnostikere er tullinger, jeg. Enten så tror du, eller så tror du ikke. Er det egentlig så vanskelig? Og hvis du ikke har noen særlig formening om det ene eller andre, så lar du like godt være å kalle deg noe som helst.
Det er kun Jehovas Vitner som sier at du skal tro på alt som står i Bibelen. Det er utrolig mange måter å være en god kristen på. Synes ikke Oslo-biskop Kvarme har mer rett enn meg i religiøse spørsmål. Men jeg har full forståelse for at han har mer kunnskap enn meg om religiøse spørsmål. Men han tror på noe helt annet enn meg, selv om vi tilhører samme religion og ber til samme gud.

Jeg tror ikke at alle ikke-troende kommer til Helvete. Jeg tror alle gode mennesker, som forsøker så godt de kan å følge samfunnets normer og regler kommer til himmelen. Uansett om man tror eller ei, og uansett hva man tror på. Så hvorfor skal jeg da presse min religion på andre mennesker? Jeg mener hver og en skal få gjøre opp sin egen mening. Er det umoralsk?

Jehovas Vitner kan gjerne få mene det. Men jeg gir blanke i hva Jehovas Vitner mener.

[Kristoffer]

Ser ikke hvorfor agnostikere er noen tullinger jeg. Det er jo bare det at en tenker at en kan ikke bevise at der fins noen skjeggete mann med fjernkontroll og styrer oss, samtidig utelukker en det ikke helt.

[Berntsen]

Synes agnostikere er tullinger, jeg. Enten så tror du, eller så tror du ikke. Er det egentlig så vanskelig?

Selvfølgelig er det mulig å ikke klare å bestemme seg for dette. Man aner jo rett og slett ikke om det eksisterer noen Gud. Tror du for eksempel inflasjonen i Norge kommer til å være på nærmere 50 eller 60 prosent de neste førti åra? Du aner ikke, du MÅ ikke tippe bare for å tippe...

Det jeg synes er tullete er at forskjellige folk legger vekt på den delen av religionen sin som de liker best, og utelater det som ikke passer deres moral. Er det ikke vanskelig å lure seg selv på den måten?

[Kristoffer]

VELDIG godt sistepoeng Berntsen.

[geordie-olav]

Ååh, jeg er så enig med deg her, Berntsen!

Agnostikere er i hvert fall ærlige nok til å innrømme at de ikke vet. Hvem er det egentlig som vet? Har du snakka med Jesus selv, Joakim? I tilfellet ikke, hvordan kan du da vite helt sikkert? Og hvis du ikke vet helt sikkert, er du ikke da selv agnostiker (i større eller i mindre grad)?

Tipper at Joakim her har blitt kristen pga hans foreldre eventuelt en kristen omgangskrets eller lignende.

Også enig med Berntsen når det gjelder det å "velge" bort de delene av bibelen/koranen man ikke liker og omvendt. Det er som du selv sier, Joakim: Enten så tror du, eller så tror du ikke. Virker halvhjertet om ikke idiotisk å tro på bare deler av en religion.

[Anthony]

For de av dere som husker meg fra det...... (andre forumet), så er jeg nå tilbake!



Enjoy!!

Er det meningen at vi skal dyrke deg til det ytterste?

[Joakim]

Det jeg synes er tullete er at forskjellige folk legger vekt på den delen av religionen sin som de liker best, og utelater det som ikke passer deres moral. Er det ikke vanskelig å lure seg selv på den måten?

Kan du utdype hva du legger i dette utsagnet? Jeg vet ikke helt om jeg forstår hva du vil frem til.
Mener du at min holdning til Kvarmes tolkning av Bibelen i synet på homofile og ekteskap mellom slike, er tullete, og at jeg som kristen må tro på alt som står i Bibelen, absolutt alt, og ikke "ignorere" det som strider mot min moralske overbevisning (noe jeg selv mener at jeg ikke gjør, jeg tolker det bare på en annen måte)?

Ååh, jeg er så enig med deg her, Berntsen!

Agnostikere er i hvert fall ærlige nok til å innrømme at de ikke vet. Hvem er det egentlig som vet? Har du snakka med Jesus selv, Joakim? I tilfellet ikke, hvordan kan du da vite helt sikkert? Og hvis du ikke vet helt sikkert, er du ikke da selv agnostiker (i større eller i mindre grad)? [...]

Også enig med Berntsen når det gjelder det å "velge" bort de delene av bibelen/koranen man ikke liker og omvendt. Det er som du selv sier, Joakim: Enten så tror du, eller så tror du ikke. Virker halvhjertet om ikke idiotisk å tro på bare deler av en religion.

I utgangspunktet kan man jo si at alle er agnostikere, eller tvilere. Men min oppfatning er at man trenger ikke fortelle hele verden at "jeg vet ikke". Jeg mener at du på et eller annet tidspunkt i livet bestemmer deg mer eller mindre for om du tror eller ikke tror.
Med det mener jeg ikke at du for å være kristen MÅ tro på absolutt alt som står i Bibelen, og tolke det på samme måte som alle andre, hvis ikke er du falsk. For det er du faktisk ikke. Det er ikke sånn at jeg ignorerer ting som ikke passer meg. Men jeg tolker det som står i Bibelen på min måte. Jeg tror på langt nær at alt som skrives i Bibelen er sant. Det er ikke en ren eventyrbok, men så lenge det ikke finnes noe bevis på noen av Guds mirakler, får jeg ikke selv velge hva jeg vil tro på og ikke?

Hvis noen sier de har snakket med Jesus, Olav, vil du da tro dem? Jeg tror du ville erklært dem sinnsyke, og sendt dem til nærmeste oppbevaringsplass for mentalt forstyrrede personer. Men hvorfor kan de ikke ha snakket med Jesus? Jeg får selvfølgelig ikke et håndfast svar på mine bønner. Men jeg ba om at min kjære niese skulle overleve kreftsykdommen, da hun kun to år gammel fikk akutt leukemi. Hun lever fremdeles i beste velgående, og det er gått seks år siden hun ble syk, og fem og et halvt siden hun ble erklært frisk.
Jeg kan ikke si at hun lever i dag kun fordi jeg ba til Gud om at hun skulle leve. Jeg tviler på at det er den direkte årsaken også. Men jeg tolker det likevel som et svar fra Gud.

Mange sier de har snakket med Gud, eller Jesus personlig. Det fortelles ulike historier om hvordan de FØLER at de har fått personlig kontakt med Gud. Jeg tror de aller fleste av dem er mentalt 100% tilregnelig. Jeg kan aldri si at jeg har møtt Jesus på noen måte. Men det betyr ikke at jeg ikke har rett til å tro at det er mer mellom himmel og jord enn det øyet kan se.

Tipper at Joakim her har blitt kristen pga hans foreldre eventuelt en kristen omgangskrets eller lignende.

Riktignok sang mine foreldre i Ten-sing-kor på 70-tallet, de var aktiv i kristne miljøer og var blant annet på flere turer sammen med Rune Larsen. Men i mitt hjem har det aldri vært bedt noe bordbønn, aldri bedt kveldsbønn, aldri bedt morgenbønn. Gud og religion har omtrent aldri vært tema under middagsbordet. Mine foreldre går ikke i kirken hver søndag (det gjør jo ikke jeg heller, men jeg har ingen tro på at det gjør meg til en dårlig kristen) og selv om jeg tror jeg ville møtt motstand om jeg ville konfirmert meg borgerlig, så ville de ikke nektet meg det. Det er noen av deres venner fra ungdomstiden som er mer "aktivt" kristne, men det er vel bare naturlig. Jeg "oppdaget" min tro under konfirmasjonsforberedelsene, og kanskje først og fremst under leiren på Mjuklia. Jeg kan ikke si nøyaktig hvordan det skjedde, det var bare en naturlig utvikling. Jeg begynte å sette stor pris på stille kveldsstunder og "bønnemøter", og jeg begynte, sånn gradvis å be en bønn om kvelden, når jeg lå trygt under dyna, men var livredd for å sovne, i frykt for å bli vekket av brannalarmen. Det var ikke sånn at jeg ble fascinert av enkelte bibelhistorier som om det var en roman jeg leste. Og jeg tenkte som mange andre at en del av det vi lærte var fullstendig idiotisk.

Jeg synes ikke agnostikere eller ateister skal kunne fortelle meg om jeg bør kalle meg kristen eller ikke. Og spesielt ikke folk jeg ikke kjenner. Dere får tro hva dere vil, og mene hva dere vil. Men jeg er kristen på min måte. Og inntil noen av mine få kristne venner kommer og forteller meg at jeg bare fantaserer, så vil jeg forsvare meg selv og min tro med nebb og klør, mot det jeg vil kalle uvitende idioter. Så spørs det da, om det er noen vits i å diskutere med idioter og fylliker, som et ordtak sier at jeg ikke bør gjøre.

At det generelt er betegnet som et banneord å betrakte seg selv som kristen er noe jeg vet utmerket godt, så at jeg møter kritikk er ikke uventet.

[geordie-olav]

I utgangspunktet kan man jo si at alle er agnostikere, eller tvilere. Men min oppfatning er at man trenger ikke fortelle hele verden at "jeg vet ikke". Jeg mener at du på et eller annet tidspunkt i livet bestemmer deg mer eller mindre for om du tror eller ikke tror.

Det er da flere på begge sider (både den religiøse og den ateistiske) som er helt overbeviste om at det finnes/finnes ikke en gud.

Og hvorfor kan ikke agnostikere få lov til å fortelle at de ikke vet når de ikke vet? Agnostikere er fornuftige i den forstand at de krever bevisfor å avkrefte/bekrefte at gud eksisterer eller ei. Men jeg heller mer mot den siden som sier at man må bevise at noe eksisterer fremfor å bevise at noe ikke eksisterer. Det er jo masse man ikke kan motbevise, men som ikke eksisterer av den grunn.

Med det mener jeg ikke at du for å være kristen MÅ tro på absolutt alt som står i Bibelen, og tolke det på samme måte som alle andre, hvis ikke er du falsk. For det er du faktisk ikke. Det er ikke sånn at jeg ignorerer ting som ikke passer meg. Men jeg tolker det som står i Bibelen på min måte. Jeg tror på langt nær at alt som skrives i Bibelen er sant. Det er ikke en ren eventyrbok, men så lenge det ikke finnes noe bevis på noen av Guds mirakler, får jeg ikke selv velge hva jeg vil tro på og ikke?

Dette syntes jeg var en fryktelig ulogisk tankegang. Siden det ikke finnes noe bevis på Gud, så velger du altså hva slags deler av det du vil tro på? Enten så eksisterer Abrahams Gud, eller så eksisterer han ikke.

Hvis noen sier de har snakket med Jesus, Olav, vil du da tro dem? Jeg tror du ville erklært dem sinnsyke, og sendt dem til nærmeste oppbevaringsplass for mentalt forstyrrede personer. Men hvorfor kan de ikke ha snakket med Jesus?

Jeg utelukker heller ikke muligheten for at noen som påstår at de har snakket med Jesus virkelig har gjort det. For jeg er jo tross alt mild agnostiker. Men jeg ville nok tenkt at det var like stor sjanse for at vedkommende var splitter pine gal som at gud ikke eksisterer. Og som allerede sagt, så tror jeg at det er større sannsynlighet for at han ikke eksisterer tatt det jeg vet i betraktning. Men jeg ville nok tenkt at denne personen bare hadde bullshitet seg selv såpass mye at gud "snakket" til han/hun bare oppi sitt eget hode.

Jeg får selvfølgelig ikke et håndfast svar på mine bønner. Men jeg ba om at min kjære niese skulle overleve kreftsykdommen, da hun kun to år gammel fikk akutt leukemi. Hun lever fremdeles i beste velgående, og det er gått seks år siden hun ble syk, og fem og et halvt siden hun ble erklært frisk.
Jeg kan ikke si at hun lever i dag kun fordi jeg ba til Gud om at hun skulle leve. Jeg tviler på at det er den direkte årsaken også. Men jeg tolker det likevel som et svar fra Gud.

At din niese overlevde beviser ingenting. Folk overlever alvorlige sykdommer hver eneste dag selv om folk ber for dem eller ikke, på samme måte som at folk dør hver eneste dag selv om de blir bedt for eller ikke.

Mange sier de har snakket med Gud, eller Jesus personlig. Det fortelles ulike historier om hvordan de FØLER at de har fått personlig kontakt med Gud. Jeg tror de aller fleste av dem er mentalt 100% tilregnelig. Jeg kan aldri si at jeg har møtt Jesus på noen måte. Men det betyr ikke at jeg ikke har rett til å tro at det er mer mellom himmel og jord enn det øyet kan se.

Vel, hjernen og fantasien vår kan få til litt av hvert. Innbilder man seg noe, så blir det sant for deg. Det er f.eks mange barn som har fantasivenner, og er overbeviste om at "vennen" deres eksisterer.

Jeg "oppdaget" min tro under konfirmasjonsforberedelsene, og kanskje først og fremst under leiren på Mjuklia. Jeg kan ikke si nøyaktig hvordan det skjedde, det var bare en naturlig utvikling. Jeg begynte å sette stor pris på stille kveldsstunder og "bønnemøter", og jeg begynte, sånn gradvis å be en bønn om kvelden, når jeg lå trygt under dyna, men var livredd for å sovne, i frykt for å bli vekket av brannalarmen. Det var ikke sånn at jeg ble fascinert av enkelte bibelhistorier som om det var en roman jeg leste. Og jeg tenkte som mange andre at en del av det vi lærte var fullstendig idiotisk.

Det var en slags følelse av gruppesamvær blandet med en følelse av trygghet altså? Jeg har fremdeles til gode å snakke med en kristen som faktisk ble religiøs fordi vedkommende så på bevisene eller sannsynligheten ved guds eksistens. Som oftest blir folk religiøse pga familie eller en omgangskrets. Det gir følelse en slags følelse av tilhørighet kan man si.

Jeg synes ikke agnostikere eller ateister skal kunne fortelle meg om jeg bør kalle meg kristen eller ikke. Og spesielt ikke folk jeg ikke kjenner. Dere får tro hva dere vil, og mene hva dere vil. Men jeg er kristen på min måte. Og inntil noen av mine få kristne venner kommer og forteller meg at jeg bare fantaserer, så vil jeg forsvare meg selv og min tro med nebb og klør, mot det jeg vil kalle uvitende idioter. Så spørs det da, om det er noen vits i å diskutere med idioter og fylliker, som et ordtak sier at jeg ikke bør gjøre.

Fyllik og fyllik du. Jeg rører ikke alkohol. Er faktisk svært opptatt av moral og sånt til tross for at jeg ikke er religiøs.

Men joda, du skal få lov til å tro det du vil, og se på deg selv som det du vil. Men da må du også kunne stå ved det, føler jeg.

At det generelt er betegnet som et banneord å betrakte seg selv som kristen er noe jeg vet utmerket godt, så at jeg møter kritikk er ikke uventet.

Neida, neida, dette er bare tull! Ingen her har sagt det. Jeg tror så absolutt ikke at kristne er en skokk med idioter (i motsetning til det du tror om agnostikere).

[Tommy Sten]

Religion er verdens best markedsførte lykkepille...Altså, som barn blir det naturlig å tro på "høyere vesener" siden de er effektive i oppdragelsen for å "skremme" (nå kommer trollet hvis du ikke spiser maten din) eller glede (er du snill nå får du masse pakker fra julenissen). Altså, følelsen av at du blir beskytta av noe/noen. Men når vi blir voksne, trenger vi da virkelig å bli betrygget på at "joda, det er noen som passer på oss" ? Det eneste Bibelen gir oss er falsk trygghet. For noen kan det sikkert funke, selv om flesteparten lurer seg selv. Og no offence Joakim, men at du heller litt mot den spirituelle kanten kan jeg ikke si var no bombe, enn 25-åring som er like tørr som deg går det ikke mange på dusinet av 

[Erlend Simonsen]

Agnostikere

noen som bare kan fortelle meg kort hva dette ordet betyr håper jeg ikke er en grønnsak.

synes også denne tråden har tatt en veldig spesiell retning:D men men, skal komme med min mening når jeg er sikker på hva dere legger i det utrykket.

[Kristoffer]

En agnostiker er tvilende, han tviler på at der fins en gud, men utelukker heller ikke at der fins noe gudommelig der ute.

 

Agnostisisme (fra gr. a, «ingen», og gnosis, «kunnskap») er en betegnelse på et filosofisk og teologisk syn der Guds, guders eller guddommers eksistens blir sett på som noe man ikke kan vite noe sikkert om.
Agnostikeren (fra gr. agnostos «ukjent» egentlig: «en som ikke vet») tar derfor ikke stilling til om gud(er) eller guddom(mer) eksisterer. Guds eller gudenes eksistens kan derfor ikke absolutt fornektes eller bekreftes.

Jokke, greit nok. Jeg respekterer din tro. Jeg har mye mer respekt for kristne mennesker som faktisk tør innrømme at bibelen ikke er et fasitsvar, og at en skjønner at mye som står der rett og slett er gamle vrangforestillinger før mennesket ble såpass opplyst at de fatta at det ikke stemte. Eksempelvis homofili.
Men da er det vel litt spesielt at du ikke forstår agnostikere? Det er da vel ikke så rart om noen iløpet av et helt liv faktisk opplever å ikke få et fullendt svar på disse spørsmålene. Jeg ser jo på det som helt naturlig. Dette er uhyre vanskelige spørsmål.