1. De klager over at det hele ikke ble avsluttet på en mer episk måte. Bangbangbang, WOWOWOW! KIATISCH!!
2. De klager over at de ikke tok ned flere enn det de gjorde. At vi ikke fikk vite om alle de involverte osv.
3. At The Yellow King ikke var en person.
Dette er jo ting som tyder på at man har missa mye av hva True Detective handler om. Det var aldri en whodunit-serie, og hvordan folk reagerer på dette er hinsides meg.
Marty og Rust har fikk en sak, og etter 17 år løser de sin sak, akkurat som de skulle, selv om dette ble litt utenom deres egentlige oppgave. Deres oppgave var aldri å ta ned en helt kult eller krimsyndikat, men å ta ned Dora Langs drapsmann. FBI har tatt over saken, og Marty og Rust har vokst som personer. Serien handlet aldri om kulten, den handla om Marty og Rust, og deres forhold. Basta.
You're not supposed to know. The story is left unsolved. They know that they have taken someone down that was harmful to good. That little bit of victory is like a tiny star shining through the light sky. It can't illuminate everything, but it used to be pitch black. Their victory, while nothing close to full illumination, is better than the continuance of evil by Errol Childress.
Sesongen avslutter med kanskje tidenes største twist i tillegg. Å avslutte den sesongen der med at Rust Cohle sier noe håpefullt og livsbejaende er faenmeg en plot twist M. Night Shyalamanananan verdig. Helt rått!
Alt i alt er denne sesongen det skumleste som noensinne har blitt laget. Har ikke blitt like skremt og creepa out siden jeg så The Shining som 10åring og måtte hoppe under bordet, før jeg løp opp og vekka mamma fordi jeg var så redd.
Scenene i Carcosa er det mest ubehagelige jeg har sett. Faen så uggen stemning, altså. Og da Rust så det svarte hullet. Helvete så breialt!
Og angående intensiteten: jeg kjøpte meg fire øl og en frossenizza jeg skulle kose meg med. Jeg spiste en liten bit av pizzaen og tok ikke en eneste slurk av øllen i løpet av den timen. Glemte helt av det. Ble dratt inn i en annen verden. Herlig!