Legger mine tanker her på forumet fordi dette er den beste plassen jeg har funnet hvor jeg kan nå fram til den typen mennesker jeg ønsker å nå fram til - nordmenn som holder med engelske lag som ikke har noen langvarig suksesshistorie i nyere tid. Jeg vil fortelle dere hvorfor dere holder med denne klubben. De fleste av dere vet det selvsagt selv, noen av dere undertrykker kanskje denne årsaken, men jeg vet at ekstremt få av dere noengang ville innrømmet det. Dere bruker unnskyldninger som "fine klubbfarger," "kult navn," "Alan Shearer spilte her," osv. Disse forsøkene på å gjøre kjærlighetsforholdet deres til NUFC forståelig kan virke troverdige for det utrente øre, men dette er selvsagt løgn fra ende til annen.

Normale mennesker er disse mange av dere med overbærende tone velger å kalle "Glory Hunters." Folk som ønsker å oppleve gleden av å vinne noe, og velger en klubb som kan oppnå dette, som for eksempel Liverpool, Chelsea, Arsenal eller Man United (tidligere f.eks Leeds eller Nottingham Forest). Dere norske Newcastle-fans (og mange andre) tror dere er bedre enn oss. Dere tror at ved å lide mer og å oppleve flere og dypere nedturer vil det reflekteres en sterkere lojalitet fra deres side som vises utad. Dere driver en (i mine øyne ganske patetisk) "kredsanking" overfor resten av befolkningen som er interessert i engelsk fotball, hvor dere føler dere sanker utrolig mye "kred" ved å være lojal mot et drittlag. De fleste av dere elsket fjorårets nedrykk. Dere elsker å se laget deres i gjørma, så dere kan lyse ut mer lojalitet og klubbfølelse for omverdenen mens dere trofast fulgte laget i Championship. Om noen av dere innrømmer det? Selvsagt ikke! Det ville vært synonymt med selvmord for deres "kredsankende jeg", som jeg kaller det.

(Om noen føler de ikke sitter på tilstrekkelig kunnskap om det jeg kaller "kredsanking"; les gjerne en psykologibok for å forstå hvorfor mennesker ønsker å imponere eller stille seg i et godt lys overfor det de ser på som signifikante andre. Dette kan sammenliknes litt med musikksmak: De fleste synes f.eks Lady Gaga og Alexander Rybak lager lett, fengende musikk. Likevel velger mange å "hate" denne musikken, og heller lytte på det man kaller "indie-musikk" eller annen skrik og skrål. Utelukkende for å samle kred i miljøene man ferdes, selvsagt. Finnes det mennesker som liker den musikken? Nei. Finnes det mennesker som tror de liker den? Tja. La meg utdype: Spør man en nord-koreaner om han liker Kim Jong Il vil han sikkert svare ja, kanskje han til og med mener det oppriktig. Men dette er selvsagt ikke hele sannheten. Jeg håper dere skjønner hvor jeg vil, og at dere ser linken fra dette og til deres forhold til Newcastle United.)

Forrige avsnitt ble en lang digresjon, men en nødvendig en. Jeg håper ikke dere tar dette som et angrep på dere eller som rent fjas, men heller som det jeg mener det er; Heroisk folkeopplysning basert på selvstendige meningsdannelser. Jeg er selvsagt interessert i å få deres syn på meningene jeg har lagt frem, og selv om jeg har mine tvil om at særlig mange av dere vil belyse saken med sine oppriktige følelser, tror jeg en diskusjon kunne vært lærerik for meg så vel som for dere. Jeg ser provokasjonsfaren, men håper man vil holde en sivilisert tone.

Anders L.