Det er dumt når det stilles så høye krav til én spiller, at han er dømt til å mislykkes. Riktignok imponerte Ben Arfa veldig den første tiden, og var nesten alltid innblandet i scoringer eller store sjanser. Men når laget som helhet underpresterer noe voldsomt, forventer man plutselig at Ben Arfa skal redde oss hver gang, at Ben Arfa alene skal vinne kamper for oss. Og når han ikke gjør det, så får han skylda for at vi har tapt, og plasseres på benken. Ikke rart det gikk ei god kule varmt mellom Ben Arfa og Pardew.

I Hull er det eneste kravet at du møter på jobb hver dag, og gjør ditt beste, så er Steve Bruce fornøyd. Det høres ut som en manager jeg ville ønsket å spille for.

Det er lov å ha en dårlig dag på jobb. Og det er ikke så rart om man gjør feil når man matches på et nivå man ikke har kjent på veldig lenge. Bayern er Europas suverent beste fotballag. Å forvente at man skal gå fra to år på benken i Newcastle til å stoppe Lewandovski og de tyske verdensmesterne er nokså drøyt. Såvidt jeg har skjønt har Mbiwa klart seg overraskende godt etter overgangen fra Newcastle, og viser at det var en stor tabbe av Pardew å ikke gi han tillit over tid. Men det er å forvente at Bayern var en i overkant vanskelig oppgave. Og det var da ikke bare Mbiwa som var dårlig. Alle sju målene er ikke hans feil. Selv om Alan Pardew måtte mene det.

Det mest realistiske er vel David Moyes, som attpåtil er arbeidsledig. Tror nok han vil være interessert i jobben, selv om jeg mener å ha lest han ønsket å prøve seg utenlands.

Tony Pulis er vel også ledig på markedet.

Og så skal man selvfølgelig ikke utelukke at Alan Pardew erstattes med en annen håpløs nikkedukke med bare nedrykk på CV-en. Men hvem det er, vet jeg ikke.

Ellers skal man ikke utelukke Steve Bruce, selv om han er under kontrakt med et annet lag, og Ashley neppe vil bruke penger på å sparke Pardew, kjøpe spillere og kjøpe fri en ny manager.

Forbeholder meg retten til å mene at lagets kaptein, som noterte seg for to målgivende pasninger, var banens bestemann. Et bittelite hårstrå foran Johansen.

Førsteomgangen i går er det beste jeg har sett av det norske landslaget på evigheter.

Man kan si veldig mye om Alan Pardew. Og det aller meste er sagt før.
Men det stemmer at Pardew er en "proud man". Han er stolt over å ha fått sjansen til å lede en så stor klubb som Newcastle, en jobb som skulle vært utenfor hans rekkevidde. Og hvis han trekker seg nå, så vil han kanskje tenke at han bukker under for press. Han vil ikke være den som gir opp. Han har stor tro på egne ferdigheter. Han er en stolt mann. Og en stolt mann gir ikke opp bare fordi det blåser. Han kjenner sannsynligvis ikke fjellvettregel nr. 8 (det er ingen skam å snu), men forventer jeg heller ikke.

En stolt mann kan også være en feig mann. Det er ingen motsetning mellom å være stolt av deg selv, og likevel være litt tøffel i møte med sjefen. Han vet han ikke har all verdens ryggdekning. Og jeg tror han vet premissene. Derfor er han svært forsiktig med å stille spørsmål eller kreve noen ting. Naturlig. Selv om det er litt feigt.

Da Demba Ba ble litt snurt over at hans landslagskollega hadde overtatt rampelyset viste Pardew dårlig lederskap. Han burde selvsagt satt hardt mot hardt og sagt at "jeg tenker kun på lagets beste, og det burde du også gjøre. Hvis ikke kan du ta med deg klausulen din og pelle deg til helvete vekk." Men det er fremdeles mulig å være så inngrodd at han tror han gjorde det beste for laget der. Og da er det jammen ikke rart han er stolt.

Hva gjelder Trevor Morley antar jeg han kjenner Pardew som en god kollega fra sin egen aktive karriere. Jeg ser faktisk nå at de begge var i Reading en kort periode på slutten av 90-tallet, før Pardew ble manager på fulltid. Om de ikke er buddies, så antar jeg at Morley forsvarer Pardew fordi han mener han er en bra fyr og en bra manager. At vi som følger Newcastle tett mener noe annet, betyr ikke at han kommer til å endre mening. Han kjenner åpenbart Pardew som en fin fyr og det må han jo få lov til. Jeg driter i hva de mener i TV2-studio. For de som ikke følger Newcastle tett trenger det ikke å være åpenbart at Alan Pardew er et problem. De ser på at ja, men han vant jo manager of the year i 2012, og har jo vært manager i både West Ham og Southampton. Ekspertene på TV sier han er en bra fyr, så det er sikkert bare Newcastle-fansen som sutrer, og innbiller seg at de er noe.

Og til slutt: Jeg kjenner ikke til konteksten rundt Pardews sitat om manager of the year-trofeet, men jeg nekter å tro at det var noe annet enn et dårlig forsøk på en dårlig vits som journalisten naturligvis tok med, for hei, det er jo et genialt sitat.

Jeg synes på generell basis det er god forumskikk å skrive en setning eller to om hva det er du linker til. Dette er en velskrevet og god artikkel om hvordan Mike Ashley drifter klubben, og hvorfor supporterne reagerer som de gjør.

Ashley vil ikke bruke penger på å sparke Pardew. Pardew vil ikke trekke seg. Derfor tar det så lang tid.
Det er den eneste plausible årsaken.

 Jeg er helt sikker på at Ashley har en eller to kandidater på stand by. Kandidater som har gitt et muntlig ja til at de kan tenke seg å bli manager i Newcastle, uten at noen kontrakter er skrevet under. Da Hughton brått og uforvarende ble sparket hadde klubben selvsagt Pardew stående klar, det gjensto bare noen få detaljer i kontrakten. Denne gangen venter alle på det uunngåelige. Selvsagt har han en eller to managere på stand by, som er klare til å skrive under en kontrakt og ta over roret i løpet av 48 timer. Men alt dette må selvsagt vente til Pardew har blitt tvunget til å trekke seg.

Sannsynligvis en eller annen gang i november, er jeg redd.