Jeg prater ikke om Gullt, Hareide og sexy fotball.
Men Erik Hamrén og Janne Jönnson (nå har riktignok Jönsson en litt norskere spillestil enn Hamrén, men det er på ingen måte Drillo-fotball) har vist at norske Tippeliga-klubber kan spille mer gjennom ledd og mer ball-besittende enn de har gjort før, uten at de blir dårligere av den grunn.
Rosenborg lyktes riktignok ikke i europa i år, men det har ingenting med spillestilen å gjøre. Det har med motstanden og spillernes forferdelig gale innstilling å gjøre.
Hvor pent det er å se på kan man jo vurdere i forhold til Erik Hamrén også. Til tider kan det bli litt vel mange trekk, og litt for lite fremdrift. En unote han sikkert plukket opp i Danmark, der det ikke er lov å spille ballen direkte fremover.
Jeg mener bare at fremtiden for norsk fotball generelt ligger i en utvikling av den typen spillestil Norges to fremste svensker står for. Hvor pent det er å se på er uvesentlig. Det viktigste er at Norge ikke henger seg opp i Drillo og hans fotballfilosofi til evig tid. For selv om han har hatt gode resultater med landslaget, og på sett og vis har det fremdeles, så mener jeg det må gå an å tenke nytt. Jeg mener det er fullt mulig for en sterk og god trener å lede det norske landslaget til suksess, uten å spille som Egil Olsen og Otto Rehagel (mannen som ledet Hellas til EM-suksess i 2004 med destruktiv fotball).
Jeg mener norske spillere blir stadig bedre med ball. Per Ciljan Skjelbred er Norges beste fotballspiller på bruk av entouch. Erik Huseklepp er vanvittig mye bedre med kula enn det Mini var i sin tid, og flere ganger hurtigere (og det kommer fra meg som ikke anerkjenner Huseklæbb som en god fotballspiller). John Carew kan gjøre alt mulig rart. Daniel Braaten er meget god med ball, men veldig av og på uten ball.
Jeg er veldig glad for den jobben Egil Olsen gjorde med landslaget på 90-tallet. Men mener at Olsen hørte hjem på den tiden, og ikke i dag. Han er for opptatt av at absolutt alle skal spille som han, og har hatt visse problemer med å anerkjenne Erik Hamrén, enkelt og greit fordi RBK bruker for mange trekk for Drillos bekvemmelighet.
Drillo er historie. En fantastisk mann som revolusjonerte norsk landslagsfotball på 90-tallet. Jeg mener vi nå hadde hatt behov for en ny revolusjon. Men ikke fra Drillo. Fra nyere tanker og ideer.
Mer kontinentale tanker. Jeg mener Norge trygt kan orientere seg mer mot kontinentet, i stedet for å tviholde på Flo-pasninga til evig tid.
Ikke noe galt med Flo-pasninga som sådan, men alle veier fører til Rom.
Alt er avhengig av en god stifinner.
Åge Hareide var ingen god stifinner.
Egil Olsen er åpenbart en god stifinner. Men det finnes flere. Det finnes noen utenfor Norges grenser. Hvis vi vil, så finner vi dem.
Men Nils Johan Semb ville ikke det.
Semb var også mannen som skulle ansette ny landslagssjef.
Det er derfor jeg drar inn trekløveret Semb-Drillo-Solbakken.