Jeg kan begynne med å fortelle om meg selv og min situasjon:)
Jeg fikk ADHD diagnosen da jeg var en 5-6 år gammel rakkerunge, altså for 16 år siden, siden den gang har jeg brukt Ritalin hver dag, frem til jeg ble 19, da begynte jeg med Concerta, mer om det siden.
Hver gang jeg blir kjent med nye folk forteller jeg dem at jeg har diagnosen og at jeg går på medisin, slik at ingen skal tro jeg er pillemisbruker. Det som går igjen hver gang jeg forteller det til noen er at de blir overrasket over at jeg har det, "men du er jo så rolig å ordentlig" sier de fleste, og alle er veldig positive til at jeg faktisk er åpen om det, og ikke skammer meg over "sykdommen" min. Skal folk være venner av meg, må de også vite hvordan jeg er, kan være og hvordan jeg ikke er. Det er mange som ser på en ADHD'er som en person som er helt komplett villstyring, selvfølgelig, det er mange av dem, men ikke jeg. Dette tror jeg er på grunn av at jeg fikk diagnosen så tidlig. hadde jeg ikke fått det ville nok min historie vært helt annerledes, så jeg er nok et prakt eksempel på en ADHD'er kan man si, jeg er absolutt ikke redd for å si fra hva som feiler meg, sånn at ikke folk skal tro jeg er gal dersom jeg har glemt medisin noen dager.
Men en ting må gjøres klart med en gang, jeg bruker det ikke som en unnskyldning, aldri, jeg kunne fått mange fordeler på skolen, og i militæret ble jeg fortalt av en psykolog at dersom jeg ville hjem, så var ADHD en meget god grunn. Det jeg sier da er at jeg vil ikke behandles forskjellig enn andre, det er nok at folk vet om det, jeg prøver så godt jeg kan uansett, og det har funka bra til nå
Jeg ble testet på nytt da jeg var 18 for å finne ut om jeg trengte medisiner lengre, da måtte jeg gå en uke uten medisiner, det var et helvete, det gikk bra di første dagene, men etterhvert merka jeg hvor mye jeg faktisk trenger disse pillene jeg tar hver dag. Det er vanskelig å forklare nå som jeg ikke snakker med dere om dette muntlig, men alt jeg gjorde ble galt, jeg ble veldig frustrert, lei meg, veldig glad, veldig sint, oppgitt....jah, man går gjennom hele følelsesspektret på veldig kort tid. Men det som går igjen er at jeg ikke blir sint på andre, heller på meg selv fordi jeg ikke får til veldig lette oppgaver som jeg ellers klarer bare fint.
Konsentrasjonsvansker er noe jeg alltid har hatt, og det blir ganget med 100 når jeg er uten piller over en periode. Som sagt er dette meget vanskelig å beskrive nå.
Men for å si det enkelt, jeg har absolutt behov for medisinering, og den hjelper meg veldig mye hver eneste dag!
Det som går igjen er at jeg bruker veldig, veldig mye energi på å prøve å "oppføre meg ordentlig", dette fører til at jeg blir helt tom på slutten av dagen, så dersom jeg har vært glad og fornøyd hele dagen, kommer jeg plutselig ned i en veldig dyp bølgedal hvor alt går til helvete og verden er imot meg, føler jeg selv. Dette er da når jeg ikke tar medisiner.
For å beskrive det enklere, når jeg var mindre var Cola noe jeg reagerte veldig negativt på, det er mange e-stoffer og sånne ting som jeg ikke tåler/tålte. Drakk jeg Cola så ble jeg helt vill den dagen jeg drakk det, jeg var på fylla kan man si den dagen, neste dag var jeg helt tom for energi og veldig nedfor, tredje dagen var jeg bare sint på meg selv pga dagen før hvor jeg var helt nedfor. Alt dette pga en liten halvliter med Cola :?
Denne alergien har jeg vokst av meg opp gjennom årene, men mine venner kødder enda med når vi er på fest at det er nok å gi meg en halvliter Cola og en Japp så er jeg klar for noen dagers festing
Jeg blir heller ikke sur dersom noen prøver å terge meg med det, selvironi er noe jeg har i bøtter og spann. Jeg er akkurat som alle andre, bare ikke på samme måte
Over til medisinene...:
Den første medisinen jeg fikk het som sagt Ritalin, det er den de fleste forbinder med ADHD, det er en 10 mg (miligram) liten pille. Som de fleste også sikkert vet så inneholder disse medisinene sentralstimulerende stoffer, amfetamin. Mange leger, lærere og andre folk mener derfor at det er feil å gi unger dop. Det disse idiotene ikke vet, er at en med ADHD reagerer annerledes på dette i samspill med di andre stoffene som er i denne pillen. Dersom en uten ADHD skulle ta en del av disse, så ville han/hun nok oppleve å bli veldig rastløs/hyper, mens jeg blir rolig og klarer å "fungere normalt". Trust me, jeg snakker om erfaring også når det gjelder reaksjon på andre folk
Dosen er heller ikke stor, en 10mg ritalin inneholder 0,5mg amfetamin, og jeg tok 4 stk om dagen, you do the math!
Mine nye piller heter Concerta, de er på 54mg, og er en genial medisin som gjør at jeg bare trenger å ta en pille om mårran, så funker den i 12 timer. Det er mye enklere, da trenger jeg ikke drasse rundt på masse piller hver dag
Men til de som er i mot, eller er negative til denne medisineringen, de har ikke peiling på hva di prater om. Man må oppleve det selv for at man skal skjønne det, enkelt og greit!!
Min mor fikk diagnosen for noen år siden, hun er 57år nå, og har måttet leve med det hele livet, etter hun fikk medisiner fant hun ut at hun ikke var så håpløs om hun trodde. Hun har, som meg når jeg ikke tar medisin, gått rundt å vært frustrert på seg selv, veldgi selvkritisk, og brukt masse energi på å klare seg bra. I mine øyne har hun klart seg bra hele tiden, og er ei veldig oppegående dame på alle fronter, men med medisin blir alt så mye enklere. Mye mer strukturert og alt det der. Ja, dere skjønner
Min søster fikk også diagnose for noe år siden, og det samme skjedde med henne.
For å si det enkelt, gutter har en form for ADHD og jenter har en annen virker det som. Gutter er mye mer utagerende og hyperaktive. Mens jenter jobber mer i det skjulte for å skjule sine vanskeligheter i hverdagen. Og vips, så får man diagnosen, og den gir svar på mye rart skal jeg si dere.
Men som jeg sa i begynnelsen, så har aldri noen i min familie brukt ADHD som en unnskyldning på noen måter etter de fikk diagnosen, den bare gir svar på så mye. Og ingen ADHD'ere er like.
Min onkel på farssiden fikk også diagnosen for noen år siden, så at jeg har det i genene fra begge sider er det ingen tvil om, og da ser man også at det er arvelig, og ikke som et resultat av dårlig oppdragelse, eller bare fordi man vil ha noe å legge skylda på.
En annen viktig ting er at det er kun de som har fått diagnosen som trekkes fram i media. Da jeg skulle ta lappen var det en høytstående lege med kontakter på stortinget som prøvde å få frem at folk med ADHD ikke var skikket til å kjøre bil pga medisinen. Da ble jeg dritforbanna for å si det mildt. Det er jo reneste sprøyt. Det var heller ikke gøy i tiden etter det kom frem at 1/3 del av fanger i norske fengsel har ADHD, og så da, hva skal de resterende 2/3 deler skylde på da? kanskje de ble lurt inn i et kriminelt miljø av en som hadde ADHD, nei det er teit!
Folk med ADHD er ofte veldig kreative personer, som tenker på mye, mye rart. Det er derfor ikke noen overraskelse at det har blitt kjent at kjente oppfinnere og kunstnere har ADHD heller
Det mange ikke tenker på er tilfeller som min mor, som ikke får diagnosen, voksne og barn, som på jobb og skole rett å slett blir sett på som dumme, udugelige, rampete og det som verre er, det er det som er fælt spør du meg. Det er ikke noe problem å leve med ADHD dersom du har fått diagnosen og får tilstrekkelig medisinering/hjelp, det er en befrielse å få hjelp.
Jeg ser på det som at jo flere som får diagnosen jo bedre.
Det er her det du sier Mack kommer inn i bildet:
Det er mange foreldre som ikke oppdrar barna sine riktig, og dermed får "vanskelige" barn. Disse blir det ofte skrevet bekymringsmelding på, og da er veien kort til å gi de diagnosen ADHD. Dette sier jeg på tross av alle tester som utføres før de får diagnosen. Jeg mener disse testene ikke er gode nok.
Jeg er enig i alt du sier i dette innlegget dette er hentet fra. Det må ikke bli så enkelt at enhver unge som er urolig å ukonsentrert skal bli påklistret en stor lapp med ADHD i panna, det blir helt feil. Det skjer, desverre, og det blir ofte en større påkjenning for de dette gjelder.
Jeg har selv fyllt ut en del sånne evalueringsskjema for å finne ut om jeg fremdeles har ADHD i like stor grad som før, det har jeg nok ikke, men det er pga medisinen, som det virker som jeg trenger mer og mer av. Men jeg har ADHD, det vet jeg!
Det som kan være feil med den metoden som brukes i dag er dersom man bare går ut fra det evalueringsskjema. Jeg har, siden jeg var 6 år, gått jevnlig til en barnepsykolog og i senere tid en voksenpsykolog. Dette er personen som kjenner meg meget godt, og som har spesialutdanning innefor ADHD, det er sånne folk man trenger. Ikke bare en lege som gir deg et skjema, og leser resultatet, å gir deg en diagnose på bakgrunn av det.
En av grunnene til at jeg fremdeles har denne diagnosen tror jeg er pga at de to personene kjenner til meg, hvet hvordan jeg er som person, og klarer å se at jeg faktisk er et reelt tilfelle av "sykdommen".
Det må bli flere sånne spesialister.
Jeg går ikke så ofte til psykolog nå lenger, var mere før, og det var ofte ganske heavy påkjenning for mamma, spes på slutten av barneskolen og ungdomsskolen når man begynte å bli fjortis å sint på mamma.
Men at det har hjulpet i ettertid, det er det ingen tvil om.
Det er rett å slett grundig oppfølging og samtaler med kyndige personer som kan være løsningen på at ikke alle og enhver får "mote-diagnosen" ADHD. Det er på den annen side ingen overraskelse at flere og flere får diagnosen nå etter 80-tallet, det er jo de siste 20 årene leger har blitt ordentlig oppmerksomme på denne tilstanden (det er et finere ord enn sykdom)
Det var på 60minutes i fjor om ADHD i USA, hvor mange mente at så mange som 1/4 del av befolkningen i USA kan ha ADHD. Nå er amrikanerne mye mer "fanatiske" på det å gi alle en merkelapp, men at det er mange som har det, det er det ingen tvil om.
Jeg skal avslutte nå jeg, så dere som har gidda å lese alt sammen, håper det var til nytte og god opplysning for dere. Og er det noe mer dere lurer på så er det bare å spørre....er helt sikkert flere her på forumet som også har diagnosen som kan gi sin side av saken
Takk for at dere gadd å lese alt
Bjørn - sliten i fingra
