Newcastle – den franske riviera i nord

Oppdatert: 19. February 2013

Hva får en engelsk klubb til å hente 14 fransktalende spillere? Har klubben mistet sin identitet, eller er dette en del av en nøye gjennomtenkt plan som skal føre klubben til nye høyder?

Franske spillere har alltid en god innflytelse på Premier League. Fra Thierry Henry og Patrick Vieira til David Ginola og Eric Cantona, og antallet franskmenn i de europeiske toppligaene stiger.

 «Jeg elsker Frankrike og de franske spillerne» – Graham Carr

Newcastle er den klubben som kanskje er mest på bølgelengde med denne trenden, og har signert fem franskmenn i januarvinduet. Frankrikes høyreback Mathieu Debuchy kom fra Lille. Den 23-år gamle Montpellier-midtstopperen Mapou Yanga-Mbiwa, Bordaux-spissen Yohan Gouffran, den lovende backen Massadio Haïdara fra Nancy og midtbanestjernen Mossa Sissoko fra Toulouse. Sissoko er den ellevte franske spilleren i Magpies’ førstelagstropp, i tillegg til Yohan Cabaye, Sylvain Marveaux, Gabriel Obertan, Romain Amalfitano, Hatem Ben Arfa, Mehdi Abeid (utlånt til skotske St. Johnstone), Mathieu Debuchy, Mapou Yanga-Mbiwa, Yoan Gouffran, Massadio Haidara.

Påvirkningen fra Frankrike vokser ytterligere når du inkluderer fransktalende Papiss Cissé, Gaël Bigirimana og Cheick Tioté fra henholdsvis Senegal, Burundi og Elfenbenskysten. Det er 14 fransktalende spillere, og for å sette dette inn i en kontekst, er det til gjengjeld bare 14 spillere født i England som har blitt tildelt draktnummer denne sesongen.

Arsenal var på slutten av 90-tallet det ledende laget på import av franske spillere, men den trenden har avtatt og ifølge Gunners-manager Arsène Wenger produserer ikke Frankrike lenger gode nok talenter.

- Landet der vi var virkelig konkurransedyktig var Frankrike, men franskmennene produserer færre spillere på øverste nivå enn de gjorde for 10 år siden. De framvoksende land nå ser ut til å være Tyskland og Spania, de har tatt over. Når du ser på resultatene av Frankrike mot Tyskland på under-16, under-17 nivå, viser det at utviklingen i årene som kommer vil være mer i favør av tyskerne.

Fransk gull

Men én mann finner fremdeles gull i Frankrike. Han heter Graham Carr og er sjefspeideren til Newcastle United.

Graham Carr har vært Newcastles sjefspeider siden februar 2010 (tidligere erfaring fra Tottenham og Manchester City), og hvilken suksess det har vært. Spillere som Hatem Ben Arfa, Cheick Tioté, Papiss Cissè, Yohan Cabaye med flere er signert etter anbefalinger fra Carr. Som belønning for den gode jobben, fikk han en 8-års kontrakt i juni 2012. Ikke rart Newcastle-fans tok til Twitter, Facebook og andre sosiale medier for å utrykke sin glede over nyheten om at en speider signere en langsiktig avtale, vanligvis ikke en historie som skaper så mye reaksjoner.

Carr er svært begeistret for responsen fra supporterne.

- Det er hyggelig å høre. De fleste fans har ingen anelse om hvem deres klubbs speider er og hvor hardt vedkommende jobber.

Frankrike ei uke, Tyskland den neste. Og deretter Nederland og Belgia.

- Passet mitt er ganske godt stemplet, men jeg elsker jobben min, sier han. Men innrømmer at det til tider kan være veldig tøft, når du etter en kjøretur til flyplassen, så et fly, taxi til hotellet, overnatting og til slutt en kjøretur til noens stadion, finner ut at spilleren ikke er så god.

- Det skjer veldig ofte, men det er en del av jobben. Det har vært tider da jeg har ønsket å forlate stadion etter bare 20 minutter fordi fyren jeg har kommet for å se åpenbart ikke har det vi leter etter. Men når du ser en spiller som er akkurat det du er på jakt etter, det er fantastisk, opplyser Carr.

Kort vei

Fra England er det lett å komme seg til Nord-Frankrike, og bare 95 km fra Calais finner man tre lag, Lille, Lens og Valenciennes og på ett besøk kan man se to eller tre kamper. Men det var i Sør-Frankrike Carr og Newcastle plukket opp sin første handel. Hatem Ben Arfa fra Marseille.

- Som Yohan Cabaye, er Ben Arfa en fransk landslagsspiller, og han er åpenbart en god spiller. Vi fikk et tips, og vi handlet raskt for å få ham først på et lån, forteller Carr.

- Jeg har fulgt Cabaye fra han var 18 år gammel. Jeg likte ham så mye, at jeg ba Chris Hughton, den gangen han var sjef, om å komme sammen med meg og se denne spilleren. Men Lille krevde 10 millioner pund for han, som var utenfor vår rekkevidde. Men så hørte vi at han hadde en utkjøpklausul, og det var alt vi trengte.

Så er det Sylvain Marveaux. Han ble fulgt i 10 måneder, og etter et møte på Quayside i Newcastle besluttet man å gå for han. Carr forteller også at han alltid ble imponert de gangene han så Cheick Tioté, og lovpriser spillerens innsats og gode holdninger. Videre forteller han om hvordan han kom over Papiss Cissé, som han også kjente en god stund før spilleren kom til Newcastle.

- Jeg gjorde mye arbeid for Metz, som har et senegalesisk akademi, og i det akademiet var Papiss. Dette var for et par år siden, og problemet var at han ikke var i stand til å få et arbeidsvisum. Jeg tror det var et problem med passet hans. Men plutselig hadde han gått til Freiburg, dermed gikk vi for ham i januar 2012. Freiburg ville £15m, som var utenfor vår prisklasse, så gikk de ned til £12m og til slutt £9m for ham og dermed slo vi til. Vårt ønske er å signere unge spillere for fremtiden som Yanga-Mbiwa, Haïdara og Sissoko. De er unge og vil bare bli bedre, skryter superspeideren.

Overgangsråd

Graham Carr er ikke alene om å ha ansvaret for overgangene i Newcastle United. Klubben har et overgangsråd som består av Mike Ashley (eier), Alan Pardew (manager), Derek Llambias (administrerende direktør) Lee Charnley (klubbsekretær) og ikke minst han selv. Pardew legger fram behovene sine til Carr og ledelsen, før Carr drar ut på oppdrag for å finne spillere som kan dekke behovene til Pardew. Finner han en som passer, tar Charnley og Llambias over forhandlingene med klubben og spilleren om overgangssum og kontrakt. Ashley bestemmer de økonomiske rammene.

Carr skryter av Pardew og det sportslige støtteapparatet. Og han skryter ikke mindre av den støtten han får fra klubbens ledelse.

- Pardew og hans trenerteam fortjener stor ros for måten de har samlet sammen en gruppe fra så mange forskjellige bakgrunner. Managerne har en helt annen jobb i disse dager enn da jeg var manager. Da jeg var i Northampton, var det ikke en eneste sjel hos klubben om ettermiddagen. Du hadde tid til å gå på speiding selv. Nå har Alan mediene å håndtere, det er doble treningsøkter og de fleste uker er det kamper lørdag-torsdag-søndag. Så managere har ikke tid til å gå og se spillere som de gjorde før og det er her jeg og mine kolleger kommer inn.

- Alan er imidlertid annerledes. Uansett hvor hektisk hans timeplan er vil han alltid finne tid til å gå og se en spiller som jeg har anbefalt. Det er et stort engasjement. Jeg har et fantastisk forhold med Alan, og det er viktig. Han stoler på meg, og jeg tror en viktig grunn til det er min erfaring som manager, sier Carr.

Interessert eier

Eier Mike Ashley er engasjert og lidenskapelig. Carr har jevnlige møter med Ashley, administrerende direktør Derek Llambias og klubbsekretær Lee Charnley som bevis på at speiding og rekruttering er en viktig post på eierens agenda.

- Jeg jobber veldig tett med Llambias, Charnley og Ashley. Jeg har regelmessige møter med eieren, og jeg har truffet han ved mange anledninger. Det er bra for meg at det er interesse for å hente nye spillere inn. Jeg vet hva oppfatningen til mange Newcastle-fans er, men han slår meg som en lidenskapelig mann som er veldig opptatt av Newcastle United. De er kunnskapsrike og utrolig interesserte, skryter han.

Men Carr får også skryt selv. Tidligere Newcastle-manager Kevin Keegan var manager i Manchester City fra 2001 til 2005, og skryter av mannen som var speider for Manchester-klubben den gangen, Graham Carr.

- Hans kunnskaper om fransk fotball er bedre enn noen andre her i verden. Han kjenner hver spiller, hvor de spiller, deres alder, hvor de startet, hvor de har flyttet til – hans kunnskap er utrolig, mener Keegan.

Det ser ut til å forklare hvorfor Newcastle har plutselig slått seg opp som den franske rivieraen i nord, men det er også andre motiver for en slik invasjon i nyere tid. ”Value for money” liker Mike Ashley å kalle det. Ifølge tall hentet fra transferleague.co.uk, kostet Ben Arfa – fransk landslagsspiller allerede den gang – bare £5.75m fra Marseille. Yohan Cabaye, som var med å vinne Ligue 1-tittel med Lille tilbake i 2010-11, kostet £5m, mens Mathieu Debuchy kostet £5,5m fra samme klubb i dette januarvinduet. Det er utrolig billig med tanke på deres talent, erfaring og potensial, men også videresalgsverdien for alle tre er stor.

Det virker som en hel generasjon av franske spillere har blitt avskrevet. Og med en svak hjemlig liga er det rett og slett mer igjen for pengene i Frankrike enn noe annet sted i Europas fem beste ligaer. Det er rikelig med talent og verdi for pengene å bli funnet i Ligue 1. Selv om Arsène Wenger mener Tyskland og Spania er tryggere land å plassere pengene dine i, så er det for de klubbene som opererer på et smalere budsjett, få bedre ligaer å satse pengene sine på enn den franske. Spesielt når avkastningen er så opplagt og fordelene så store.

Debuchy + Yanga-Mbiwa + Cabaye + Ben Arfa + Tioté + Cissé = Andy Carroll.

Dette er riktignok enkel matte og en oppbrukt sammenlikning, men du tar poenget. Hvorfor skulle Newcastle se andre steder for forsterkinger når de har en ressurs tilsynelatende åpen for å bli tappet? Siden sommeren 2011 Newcastle har kjøpt åtte landslagspillere for litt over £ 43million. Det er mindre enn de fikk for Kevin Nolan, Fraser Forster, Andy Carroll og Leon Best. Dette er ikke så mye en politikk som det er sunn fornuft.

Men hva med klubbens identitet? Har Newcastles eiere og speideravdeling mistet en følelse av hva klubben skal være? Selvfølgelig ikke!

På Boxing Day i 1999 ble Gianluca Vialli den første manageren å plukke et lag utelukkende av utenlandske spillere. Chelsea-laget denne dagen: Nederland, Spania, Brasil, Frankrike, Nigeria, Romania, Frankrike, Uruguay, Italia, Italia, Norge. Men utenlandsk rekruttering i stor skala er på ingen måte unikt. Shakhtar Donetsk fra Ukraina har ni brasilianere, SK Lierse i Belgia har sju egyptere og CFR Cluj har ni portugisiske spillere i troppen sin. Når en klubb som Watford kan ha 17 forskjellige nasjonaliteter tror jeg vi kan konkludere med at skipet har seilt, og den tiden lagene besto utelukkende av lokale gutter er forbi.

Utenlandske stjerner

En som er født geordie kan ha en underliggende tilkobling og tilhørighet til byen. Brødrene Shola og Sammy Ameobi, i tillegg til Steven Taylor er fortsatt i klubben, og sørger for at det er geordieblod i laget. Men en fransk spiller vil nok uansett ikke ha mindre tilkobling til byen og klubben enn en spiller fra Liverpool, London eller Cardiff. Nobby Solano var ikke britisk, det var heller ikke David Ginola eller Laurent Robert, men de ble likevel supporterfavoritter, og ødela på ingen måte lagmoralen. Robert Lee var ikke fra Newcastle, ei heller Les Ferdinand eller Gary Speed. Men det var ingen som hadde noe imot det. Manchester City-fans vil trolig rangere Pablo Zabaleta og Vincent Kompany høyt blant sine mest lojale og engasjerte spillere, Manchester United-supportere har alltid satt pris på holdningene til Peter Schmeichel, Nemanja Vidic og Roy Keane, og hvis Arsenal skal plukke tre spillere som definerte klubbens Premier League æra, vil Englands Tony Adams sikkert være sammen med Frankrikes Patrick Vieira og Thierry Henry.

Identiteten til en klubb er ikke bygget i dens spillere, og heller ikke i dens eiere (11 av 20 i Premier League er utenlandsk) eller managere (Newcastle har en av de fire engelske). Dette er bare ”leiesoldater”. Identiteten til en klubb er i konstant og den er evig, og fansen, de som elsker byen sin som de elsker sin klubb. Så lenge spillerne viser profesjonalitet, stolthet og ærlighet, vil det ikke være noen flere spørsmål. Sir Bobby Robson sa i sin tid at identiteten til en fotballklubb ligger i den lille gutten som, hånd i hånd med sin far, klatrer opp trappene til stadion for aller første gang og forelsker seg ved synet av den hellige gressmatten.

“What is a football club in any case? Not the buildings or the directors or the people who are paid to represent it. Not the TV contracts, the get out clauses, marketing departments or executive boxes. It is the noise, the passion, the feeling of belonging, the pride in your city. It is a small boy clambering up the stadium steps for the very first time, gripping his father’s hand, gawping at that hallowed stretch of turf and without being able to do a thing about it, falling in love.”  - Sir Bobby Robson

Annenhver uke sender klubben noen spillere til skoler, sykehus, barnehager eller andre lokale aktiviteter. Fordi det er viktig å involvere de utenlandske spillerne så mye som mulig med de andre spillerne og lokalsamfunnet prøver klubben å unngå å sende to franske spillere samtidig. Og hver torsdag etter trening organiserer klubben et internasjonalt måltid. Klubben forbereder retter fra hjemlandene til en av spillerne, enten de kommer fra Senegal, Elfenbenskysten, Nederland, Italia, Argentina eller selvfølgelig Frankrike. Som et ledd i integreringen skal spillerne oppholde seg på treningsfeltet noen timer etter at treningen er over. Treningen avsluttes 13.30, og spillerne skal oppholde seg på treningsfeltet til klokken 16.00 for å kommunisere og bli bedre kjent med hverandre. I tillegg har man ansatt en fransk tolk (tidligere venstreback Olivier Bernard) for å hjelpe til med integreringen. Klubben har også bygget bønnerom både på treningsfeltet og St. James’ Park for de muslimske spillerne, Ben Arfa, Cissè og Marveaux.

- Vi ser etter spillere og deres religiøse bakgrunn. Religion spiller en viktig rolle for noen av våre spillere. Du må respektere at noen spillere har en annen religion enn de fleste andre fotballspillere i dette landet. Vi trenger ulike fasiliteter for dem. Det er viktigste er uansett religion, er at vi tar vare på det og forstår det, mener Pardew.

Yohan Cabaye er en fantastisk rollemodell, og en viktig person i alle overgangene fra Frankrike. Hver dag forteller han klubben hva han gjør, uansett hvor han går. Han er et forbilde. Han passer på de andre, og hjelper dem. Du trenger ikke å bekymre deg for hvor han henger om kvelden eller om han har drukket seg full på en pub. Viktigst av alt er at han inspirerer andre.

Lærevillige spillere

Han, Ben Arfa og Marveaux har lært seg engelsk, og tilpasset seg livet i Newcastle godt. Cissè har lært seg å snakke flyttende engelsk på et års tid, mens italienske Davide Santon har funnet kjærligheten i Newcastle, og snakker engelsk med en touch av geordie. Steven Taylor, som vanligvis får svarte sokker til bursdagen sin, fikk i år en CD for å lære seg fransk. Han har fortalt i intervjuer at han har satt stor pris på det, så både han og James Perch lærer seg fransk på vei til og fra trening, for å kunne kommunisere bedre med sine franske kolleger.

Men det er ikke bare enkelt å komme som utlending til engelsk fotball. Det er ihvertfall erfaringen til David Ginola.

- Det er ikke så enkelt som du tror, først på grunn av språkbarrieren. I utgangspunktet er det en endring av kultur og liv. Det er viktig å glemme det, og konsentrere seg om jobben. Som fotballspiller må man bare tenke på prestasjoner. I England, er fotball ikke bare det grønne rektangelet. Det er også på tribunen og i hverdagen. Fotball er kongen og spillerne elsket som superhelter, forteller David Ginola om overgangen fra Frankrike til England.

David Ginola er en av mange franskmenn som har prøvd lykken i Newcastle. Mange har forsvunnet like fort som de kom, noen har gjort karriere andre steder, og andre har blitt stående som legender.

En januardag i 1999 kom en 20 år gammel Louis Saha inn portene på St. James’ Park, på lån fra Metz. Men 20-åringen gjorde ikke noe stort inntrykk på daværende manager Ruud Gullit, og fikk tillit i kun 11 kamper, og scoret ett mål, før han ble frosset ut og sendt tilbake til moderklubben. Senere har han gjort sitt navn godt kjent i Premier League for blant andre Fulham, Manchester United og Everton.

Ginola huskes derimot langt bedre. Han kom fra Paris St. Germain i 1995, og spilte to år i klubben. Men selv om han ikke var her så lenge, er det ingen som glemmer han. Fansen kalte han for David Copperfield, på grunn av hans evne til å trylle på fotballbanen.

Laurent Robert, som kom i 2001, også han fra PSG, er en annen fransk magiker. Han var en ordentlig atlet med stor hurtighet, men huskes først og fremst som tidenes frisparkkonge. I samarbeid med venstrebacken Olivier Bernard herjet han med mang en høyreback i Premier League på starten av 2000-tallet.

Bernard kom på free transfer fra Lyon i august 2000 og spilte for klubben i fem år, inntil han, som så mange andre Newcastle-spillere på samme tid, kom på kant med daværende manager Graeme Souness, som Bernard mener drepte hans fotballkarriere. I dag jobber han med antirasismekampanjen «Show Racism the Red Card», har bosatt seg i Newcastle og fungerer som tolk for de franske nykommerne.

Listen over mislykkede franske kjøp er imidlertid lang, og på toppen av den listen finner vi Stephane Guivarc’h. Guivarc’h kom til Newcastle som regjerende verdensmester med Frankrike sensommeren 1998, var toppscorer i Ligue 1 for Auxerre og alle trodde han skulle bli en utmerket partner til Alan Shearer. Slik gikk det derimot ikke. Han fikk bare fire kamper, før han allerede i november samme år ble solgt til Rangers for vekslepenger.

Det vil alltid være diskusjon om det er bra med mange utenlandske spillere eller ikke. Noen vil heller betale litt mer for å kjøpe engelsk, noen vil få mer kvalitet igjen for pengene. Årsaken til at Newcastle har handlet utenlands er likevel åpenbar, når vi ser PL-reserver som James Tomkins (West Ham) bli verdsatt til £12 millioner og Danny Graham (Swansea) til £5 millioner. Det viktigste er uansett at det er en plan bak kjøpene, uansett om man kjøper lokalt eller internasjonalt. Det ser det ut som Newcastle har tenkt over. Vi ser med spenning frem til fortsettelsen

 

Artikkelen er skrevet av Christian Molland og Joakim Leistad

You must be logged in to post a comment Login