15508446369_a6c2035ec1_b

- En hyllest til Pardew

Oppdatert: 15. November 2014

Etter fem seiere på rad er sesongen i ferd med å snu på hodet for Newcastle. Kanskje var Alan Pardew nord-øst Englands mest forhatte mann for en måned siden. Nå fortjener Pardew – i likhet med spillerne – ros for en solid snuoperasjon.

Den 13. september i høst. Newcastle gjester Southampton. Jeg har sjelden sett et mer hjelpesløst Newcastle-lag enn det jeg så ute på St.Marys den ettermiddagen. Etter seks minutter av kampen hadde Southampton hatt tre målsjanser, hvorav en resulterte i scoring – og i tillegg ble de snytt for et klart straffespark. Det hele endte med 4-0 seier til hjemmelaget. Det kunne vært mer. Bunnen var nådd.

 

Begge lags supportere sang i takt på “Sacked in the morning” med adresse til Pardew

 

Alan Pardew har som mange vet en historie som Southampton manager, en jobb han måtte forlate høsten 2010 etter intern uro. Siden har han ikke vært en populær mann i havnebyen på Englands sør-kyst. Toon Army var som vanlig i sine tusentall på det som er årets lengste bortetur. Newcastle spilte en grusom fotballkamp og kom tidlig under 0-2. Et stykke ut i kampen oppsto det noe jeg aldri har sett på en fotballkamp. Begge lags supportere sang i takt på “Sacked in the morning” med adresse til Pardew, som så lettere sjokkert og deprimert ut der han sto på sidelinjen.

Etter kampen var det en blek og fattet Alan Pardew som sto foran et fullt pressekorps og svarte på spørsmålene om svake prestasjoner, misnøyen hos egne fans, og ikke minst hans egen fremtiden i klubben. Var det noen fremtid å spore for Pardew i Newcastle? Det ble sagt at han skulle møte klubbeier Mike Ashley den kommende uken. Flere røster hevdet det nå var kroken på døra. Som vi vet fikk han fornyet tillit. Pardew sto i stormen, som hadde orkan styrke i kastene.

Kritikken, arrogansen og kulturkrasj

Alan Pardew er en mann av den(noen vil hevde “gode”) gamle engelske skolen. Han har stor selvtillit, en god porsjon arroganse, og ikke minst tro på gamle konservative prinsipper. Misnøyen som slo ut i full blomst for et par måneder siden var et resultat av dårlige prestasjoner over lengre tid, vær klar over det. En klar indikasjon på det fikk vi i siste hjemmekamp av fjorårssesongen. Da vant Newcastle mot et blodfattig Cardiff lag som hadde rykket ned. Det var (naturligvis) ikke nok for Toon Army, som hadde sett Newcastle-laget synke som en gråstein på tabellen gjennom hele vårsesongen. Kritikken haglet fra tribunen. Så ille var det faktisk at Pardew ble sittende på benken under hele kampen, istedenfor å coache ute ved gresset som han pleier.

En manager som slår over til en arrogant tone, og som hyller seg selv i medgang, vil alltid stå foran stupet med stor fallhøyde når det går andre veien.

 

Noe av kritikken mot Pardew har vært gjentatte unnskyldninger for alt mulig. Skader har vært en ting, men også en jublende atmosfære på St. James Park har fått skylda for et sent utligningsmål i mot. Det finnes knapt en ting som ikke er blitt brukt i en bortforklaring. En manager som slår over til en arrogant tone og som hyller seg selv i medgang, vil alltid stå foran stupet med stor fallhøyde når det går andre veien. Dette kan nok forklare noe av årsaken til at misnøyen mot han blir så stor som den gjør i motgang. Når han i tillegg pøser på med unnskyldninger, så skyter han seg selv i foten. At han har dedikert seiere til den upopulære klubbeieren Mike Ashley på pressekonferanser har nok heller ikke hjulpet på hans popularitet.

For å forstå noe av kritikken må vi forstå geordiene – folkene som er født og oppvokst på Tyneside. Det er arbeiderklassefolket. Det er en by som ofte er blitt forsømt opp gjennom årene av politiske beslutninger som heller har kommet folket sør i landet tilgode, ihvertfall er det oppfatningen hos mannen i gata på Tyneside. Alan Pardew er fra London, en by og et folk som ikke står høyest i kurs hos en geordie. Blant tøffe kår, høy arbeidsledighet og kriminalitet på Tyneside så finner man et samlingspunkt for alle sammen – det er Newcastle United. Matchday på St. James Park er ukens høydepunkt. Mange supportere legger igjen en så stor andel av årslønna for å få sesongkort på St. James, at vi nordmenn nesten ikke tror det. Fotballen er viktig. Geordiene er også et folk som snakker rett fra levra, ikke ulikt sånn det er i Bergen med Brann. Nedturene har vært mange de siste årene, og at det står en mann fra London nede på sidelinja uten å levere varene er frustrerende. Når dårlige unnskyldninger kommer på løpende bånd etter elendige forestillinger, så setter det sinnene i kok rundtomkring på Tyneside.

Taktikk og laguttak

Det er ikke kun arrogansen og unnskyldningene som frustrerer Newcastle-fansen, og det er heller ikke det som er det største problemet. Taktikk, laguttak og mangelfull bruk av unge spillere er et tema som står sentralt hos dem som vil fjerne Pardew. Det er det mest kritikkverdige med Pardew etter min mening. Det er et sammensatt problem. Vi kan jo bare se på bruken av Yoan Gouffran denne sesongen. Han startet samtlige av de sju første kampene, og som kjent vant ikke Newcastle noen av de. Prestasjonene til Gouffran var horrible fra første spark på ballen i august. Likevel ble det ikke gjort noe før Newcastle møtte Liverpool i serieomgang nummer ti, da han (endelig) ble benket.

Konsekvensen har som regel vært todelt som følge av Pardew`s feilaktige – eller kall det feige laguttak – som mange vil hevde at det er. For det første har kreative spillere, med individuelle ferdigheter blitt ofret til fordel for jordfresere, milslukere eller murbrekkere. For det andre så går det utover unge spillere sine sjanser til å få prøve seg på førstelaget.

sissoko og pardew

Moussa Sissoko og Alan Pardew har snudd sesongen på hodet.

Samme scenario som med Gouffran har vi sett med en rekke spillere. Blant annet gjelder det Papiss Cisse, Jonas Gutierrez, Shola Ameobi og Gabriel Obertan. De har i perioder regelrett hatt klippekort på laget.

Som oftest har det gått ut over kreative spillere som f.eks Sylvain Marveaux og Hatem Ben Arfa, eller unge spillere som Rolando Aarons og Adam Armstrong denne sesongen. Vi snakker forøvrig om samme manager som brukte Carlos Tevez og Javier Mascherano som benkefyll i West Ham.

Berg og dalbane

I rettferdighetens navn, så skal ikke oppturene under Pardew glemmes. Det har vært mye motgang og nedturer siden Newcastle avsluttet sesongen 2011/12 på en fantastisk femteplass. Men også her finner vi lyspunkter. Høsten 2013 var god. Faktisk var den ekstremt bra. Det ble seier borte mot Manchester United for første gang på over 40 år. I tillegg ble både Chelsea og Tottenham beseiret. Ved juletider lå klubben an til å kjempe om Europacup-plassene. Sånn ble det ikke. Nøkkelspilleren fremfor noen annen, Yohan Cabaye – ble solgt til Paris St. Germain. Han ble ikke erstattet. I andre halvdel av sesongen kollapset Newcastle. At Loic Remy som bøttet inn mål på høsten, var mye skadet på vårsesongen hjalp heller ikke.

 

Pardew har hatt en vanskelig jobb i form av at han har måtte akseptere store utskiftninger på laget sitt fra sesong til sesong.

 

Er kollapsen ene og alene Pardew sin feil? Noen vil si at hans ansvar er å bygge et lag som ikke er så avhengige av en en eller to enkeltspillere. Det er lett å si, men på toppen sitter Mike Ashley. En mann med som driver business med en restriktiv tankegang. I visse tilfeller har han gjort jobben til Pardew vanskeligere enn nødvendig ved å stenge igjen pengekrana.

Jeg hadde selvsagt “kjøpt” en liten nedtur etter at Cabaye dro i januar-vinduet. Det er bare det at det er stor forskjell på en liten nedtur, og fullstendig kollaps. Det er forskjell på å barbere seg, og å kutte av seg hodet. Pardew kunne prøvd noe nytt. Gitt unge spillere sjansen. Istedenfor gikk Pardew seg fast ved å bruke de samme gamle grå, som uke etter uke mislyktes med å levere noe som helst.

Mike Ashley er uansett en faktor som ikke skal undervurderes. Pardew har hatt en vanskelig jobb i form av at han har måtte akseptere store utskiftninger på laget sitt fra sesong til sesong. I tillegg har det vært for mange overgangsvinduer hvor Ashley har stengt igjen pengekrana mens konkurrentene har forsterket.

Styrken til Pardew

Svakheter og mangler er blitt nevnt i fleng ovenfor. Hva er så styrkene til Pardew? Mannen har tross alt oppnådd en femteplass i ligaen som gav han prisen som årets manager i Premier League. Den påfølgende sesongen ble det riktignok en skuffende plassering i ligaen, men i Europa League spilte Newcastle kvartinale. Det er prestasjoner det står respekt av. Som alle andre personer som skal vurderes, enten det er skoleelever, eller medarbeidere i en bedrift, så må man se på styrkene i sammenheng med svakhetene.

Pardew er en god kommunikator. Flere spillere har skrytt av hans gode man-management ferdigheter. En som er flink til å snakke med spillerne sine på treningsfeltet, eller på kontoret når det trengs. Han har en nødvendig autoritet for å lede et fotballag. Han har en stil som gir spillere frihet under ansvar, en trivselsfaktor. Pardew går også for å være en god coach på treningsfeltet.

Should he stay, or should he go?

Svaret på dette var utrolig enkelt å svare på for to måneder siden. Det var også enkelt å svare på for seks måneder siden. Allerede sommeren 2013 var det enkelt. Svaret ville vært “sparken” ved samtlige tre anledninger.

 

du sparker ikke manageren etter fem strake seiere.

 

I skrivende stund har Newcastle vunnet fire strake ligakamper, i tillegg til ligacup seieren på Etihad mot Manchester City som har sendt oss til en kvartfinale. Forandrer dette noe på Pardew sin posisjon hos fansen? Nei, i utgangspunktet gjør det ikke det, men du sparker ikke manageren etter fem strake seiere. Pardew har kjøpt seg litt ekstra tid, det er sånn det fungerer. For at Pardew skal vinne tilbake full tillit hos fansen er det derimot mer som skal til.

Snuoperasjonen

Det er en solid jobb som er blitt gjort med å snu den dårlige trenden. Jobben til Pardew er å vinne fotballkamper, og det har han nå gjort.

Jeg føler også han har “svart” en del på kritikken som har kommet, og som jeg har beskrevet ovenfor. Til forskjell fra tidligere har han tatt grep.

1. Han har vært mer ydmyk i intervjuer og på pressekonferanser.
2. Unge spillere har endelig sluppet til.
3. Taktisk har vi vært “spot-on”

Taktisk – vel her er det vanskelig å forstå seg på Pardew. Jeg har sett de mest fantastiske taktisk gjennomførte kampene under Pardew. Samtidig har jeg sett noe av det mest grufulle taktiske makkverket jeg noen gang har sett. Det finnes et potensiale her. Sesongen 2011/12 var det stort sett bra taktisk sett. Da lyktes Newcastle også svært godt med spillerkjøp. En faktor som ikke skal undervurderes. Sesongen 2012/13 var det stikk motsatt. Nå er vi på sporet igjen. Jeg fortstår ikke dette, jeg tror ingen forstår! Dette er en evig traume, og det føles som om det er en grunn alene til å gi Pardew fyken..

Tåler ikke en kollaps til

Ved tre anledninger tidligere har jeg ønsket Pardew sparket. I fjor høst vant han tilbake manges tillit inkludert meg selv. Jeg er ikke like overbegeistret pr. dags dato, men jeg konstaterer at han har lyktes med å snu skuta. Jeg håper det vedvarer, jeg vet imidlertid ikke hva jeg skal tro…

Det jeg imidlertid vet med meg selv, er at jeg verken aksepterer eller orker enda en kollaps som det vi hadde på vårparten tidligere i år.

Pardew har egentlig brukt opp sin siste sjanse hos meg, men fotball er resultater og seiere kan gjøre de rareste ting med oss fotballsupportere. Han har fått fortsette i jobben, og snudd skuta. Jeg er mer positiv igjen nå, men jeg er fremdeles på bristepunktet. Vi skal tåle nedturer i fortsettelsen, men en kollaps til vil være en for mye – igjen.

Tåler ikke en kollaps til.

Pardew, tåler ikke en kollaps til.

Hyllest

Jeg skal ikke overse det som er poenget med hele denne kommentaren. Jeg skulle hylle Alan Pardew. Jeg mener derimot at det er viktig å forstå omstendighetene og situasjonen rundt Pardew, som jeg har beskrevet ovenfor. Der kommer det frem at resultatene til Pardew har vært ustabile. Det betyr at det har vært gode og dårlige tider. Det betyr også at det finnes et potensiale.

Jeg har faktisk sansen for den arrogante tonen i intervjuer som Pardew har. Jeg synes det er litt kult, og har aldri hatt problemer med den. Jeg skulle dog vært foruten alle unnsyldningene. Men det er kult at noen tør å være litt “cocky”, det er forfriskende og gjør meg ingenting.

Pardew har truffet bra med taktikken og laguttak i det siste. Det er vel og bra, sånn har det nemlig ikke alltid vært. Her ligger nøkkelen i fortsettelsen.

Mest imponerende er likevel hvordan han sto i stormen, ble kritisert i alle medier og blant egne fans. Det gikk over til hets. Pardew sto fjellstøtt oppi det hele. Jeg har respekt for det. Det var tøft gjort av han, fordi det var en umenneskelig situasjon. Ser man i tillegg på prestasjonene, resultatene og hvilke lag Newcastle har slått de to siste månedene er det bemerkelsesverdig. Her har han utvilsomt vist styrke.

Alle mennesker kan utvikle seg ved å lære og erfare. Til og med Sir Alex Ferguson og Arsene Wenger har hatt perioder hvor de har vært under tøff kritikk, og hvor jobben mer eller mindre har hengt i en tynn tråd.

Siste sjanse

Jeg så nesten ikke denne komme selv. Jeg vil ikke si at Pardew har min tillit. Situasjonen er kompleks som jeg skal prøve å forklare litt nærmere..

Jeg føler vi har noe spennende på gang, og nå med nye unge spillere er det ekstra morsomt å følge laget. At de unge spillerene har lyktes er også en fjær i hatten til Pardew.

Et managerbytte midt i sesongen kan fungere dersom rett person står på sidelinjen – klar til å overta. Jeg ser ingen sånn kandidat for øyeblikket – slik som Sir Bobby Robson var da han tok over etter Ruud Gullit i 1999. Prestasjonene den siste tiden har gitt oss et lite håp, et håp vi får klamre oss fast til.

 

Det er ikke lett å bli klok på noe som gjelder denne klubben, heller ikke Alan Pardew.

 

Etter å ha gjort en totalvurdering gir jeg han tillit på lånt tid ut sesongen. Det er små marginer. Fotball er følelser, og det svinger fort. Jeg har alltid vært mer kritisk til Mike Ashley enn til Alan Pardew. Jobben har til tider vært vanskelig Pardew. Jeg har i utgangspunktet ikke snudd – jeg mener fremdeles Pardew ikke er den ideele manageren i Newcastle – men vi kunne hatt det verre. Det er typisk Newcastle å stå med begge beina plantet i et kaos, så også på manager-siden. Det er ikke lett å bli klok på noe som gjelder denne klubben, heller ikke Alan Pardew.

Det som likevel er klokkeklart er at noe må skje til sommeren dersom Pardew ikke lykkes med å levere en god sesong når vi gjør opp regninga i mai. Jeg er ingen fan av å bytte manager midt i en sesong – da det er ofte hastverk og risikoen for en dårlig ansettelse er større – det er en nøkkel i min totalvurdering. Dermed blir det en siste sjanse for Alan Pardew.

Det er nemlig aldri for sent å reise seg. Det gjelder også for Alan Pardew. Ballen ligger hos han. Han er fremdeles manager i Newcastle United.

 

Av Kyrre Øye
Twitter: @kyrreoye26

 

 

 

You must be logged in to post a comment Login