20. juni: Vi ønsker å gjøre forumet mer attraktivt for våre brukere. Vennligst kom med innspill til hvordan vi kan forbedre det! Se i forumkategorien Tilbakemeldinger / info for å gi din mening.
Stemmer totalt: 20
0 medlemmer og 2 gjester leser dette emnet.
Så til det seriøse svaret på innlegget ditt super.Historisk sett, er vi selvsagt ikke i nærheten av Liverpool når det kommer til titler, fanskare på verdensbasis osv. Og det hundreårsjubileet for sist ligatittel nærmer seg med stormskritt. Men dette er jo ikke et hierarki der de klubbene som historisk har vunnet mest skal vinne i år igjen. Alle starter på null poeng i august hvert år.Og apropos pengegalopp, vi kjøpte verdens dyreste spiller på 90'tallet. Det er ikke mer en 20 år siden ca. Og selv om det nå har tatt fullstendig av, var vi faktisk i førersetet der en liten periode. Klubben vår er medskyldig synes jeg.Generelt er min mening at klubber og eiere i dag har mistet gangsynet totalt, men det er vel slik det blir når man blir stinn av gryn, og sannsynligvis hadde det skjedd med meg også.Fordi i en ideell verden burde ingen barn gått på suppekjøkken i Murmansk før Abramovich satte sine penger i en klubb i London. Det burde ikke vært lovløse arbeidere i Emiratene før tronarvingen sløste folkets penger i Manchester. ingenbarn på Oslo-Øst burde levd et liv i fattigdom før Trøim blåste pengene sine på et drittlag fra samme by. Alle arbeidere i sportsbutikker i England burde hatt vanntette kontrakter før sjefen kjøpte seg en fotballklubb i Nord-Øst og alle barn i Kina burde lagt seg gode og mette om kvelden før landets rikeste hadde kjøpt seg en fotballklubb på andre siden av jorda.Hvorfor? Fordi kultur ikke er viktig, jo i aller høyeste grad. Fotball gir oss engasjement, energi, samhold, oppturer og nedturer. Men det er og blir et sekundærbehov.Men så er vi her da, langt fra den norske amatørreglene på 50-tallet. Lagt vekk er disse prinsippene. Overkommersialisert og tilgjengelig, men akk så utilgjengelig. Mine barn vokser opp i et hjem der vi velger å ikke bruke flere tusen i året på å se fotball på TV. Selv om alle barna elsker å gå ut å spille. Elsker å gå på stadion, den ene gangen i året der Viking drar hjem en seier. Men TV-prisen kan jeg ikke forsvare utifra familiebudsjettet totalt sett. Og når jeg ser hvordan klubbene og spillerne bruker de kronene familiene rundt oss betaler, så snører jeg stramt igjen den jævla sekken.Så hvorfor lefler jeg med tanken om kinesisk multimilliarder å Newcastle? Jo, fordi dette bikker over. Det er en annen verden enn den jeg vil ha. Aller helst vil jeg se han bruker pengene sine solidarisk i sitt eget land. La det ikke være noen tvil om det.Men hvis han ser på dette som en langtidsgreie. Der man bygger akademi. Der prisene på billetter gjør at det blir tilgjengelig for folk flest. Der Carrick slipper å dra til London for å utvikle seg. Da kan jeg bli med på laget. Muligens. Men absolutt ingen hallelujastemning. Jeg har jo lært litt av Owen, Luque osv. Man må for all del ikke ta av.Videre. Hvem skal vi sammenligne oss med? Vettdafan. Oss selv. Vi er unike. "The Geordie roar" som kommer på SJP når motstanderen er i ubalanse er unikt. Nord-Øst er litt isolert i et nokså lite land. Man kan ikke sammenligne oss med Tottenham. Ikke pga Bale, men pga geografi, demografi og økonomi. London er et totalt annerledes marked når det gjelder sponsorer, billettpriser, merchandise osv. Når Arsenal tjener det samme på to kamper, alt inkludert, som mackems tjener på en hel sesong med et utsolgt SoL i PL, sier det litt. CL kommer i tillegg. Det er sykt, det er ekkelt. Da jeg i fjor var i London under FA-cupfinalen og ble lokket på en unitedpub sammen med en bekjent som er sesongkortholder på Old Trafford, så jeg noe underlig. Alle sier at unitedfansen synger Solskjærsanger enda. Men det jeg observerte var at det er de femten stupfulle lyngdølingene som synger Solskjærsangen. Det gjør meg kvalm. Jeg tenker jeg ikke vil være en del av det. Det er prisen å betale for å være en verdensklubb.Så hva ønsker jeg for Newcastle? Min drøm er at vi etablerer oss i EL-sjiktet først og fremst. Og at vi er en "pain in the ass" å møte for de største klubbene. Tenk å stikke kjepper i hjulene for Chelsea siste serierunde! Min drøm er at klubben kommer seg til en finale på Wembley. Og selv om økonomien min tilsier at jeg kan reise, vil jeg at den billetten skal gå til en tredjegenerasjonsfan fra Wallsend. Så kan jeg gå på pub her hjemme å vise fram drakt og farger. Så kan hvem som helst eie klubben for min del. Det blir ikke meg uansett. For toppfotballen er både dritt og flott på en gang. Jeg unner Geordiene et trofe. Selv om det aller største trofeet bare er den svarte og hvite drakten. Jeg vil aldri kunne bli en Geordie. Jeg er siddis.