veggen

Det er fremdeles plass på veggen min

Oppdatert: 09. August 2015

Jeg håper dette blir sesongen der et nytt Newcastle gjør seg fortjent til å henges opp, skriver lederen i supporterklubben før kampen mot Southampton.

I det øynene gled opp i dag, var det første jeg tenkte at nå er det kun timer igjen til avspark. Sesongens første kamp er alltid spesiell. Forventningene har bygd seg opp i dager og uker. Adrenalinet kom sigende allerede ved frokostbordet. Jeg vet at det som skal skje, har jeg null kontroll over. Og likevel betyr det så mye. Nervene har allerede kommet for fullt. Jeg vet at vi ikke har for vane å levere gode prestasjoner i første runde. Southampton er ingen lett motstander. Det er vanskelig å senke skuldrene foran en slik kamp. Men jeg finner likevel roen. I fortiden.

Få steder er mer perfekte å våkne enn der jeg var i dag. På gutterommet hjemme hos mine foreldre har tiden fått lov til å stå stille siden jeg flyttet ut. I bokhyllen står VHS-kassetter trygt plassert. Med pappcover og håndskrevne etiketter. FA-cupfinale 1999: Manchester United – Newcastle står det på en av dem. Veggene er dekket av plakater med spillere som David Ginola, Les Ferdinand og selvfølgelig Alan Shearer. Et tjuetalls avisutklipp med kampreferater og notiser om spilleroverganger fra slutten av 1990- og starten av 2000-tallet har også fått plass. Utklippet fra semifinalen mot Tottenham i nettopp 99, som endte 2-0 etter ekstraomganger, henger like over nattbordet. Teipet fast til det trehvite panelet med gjennomsiktig teip. “Tidlig ferie for Steffen” står det med store bokstaver, etter at Iversens lag ble slått ut. I taket henger et nærmere to meter bredt engelsk flagg. Ingen skal si at den anglofile fanen ikke holdes høyt innenfor disse fire veggene.

Jeg har det kanskje med å leve i fortiden. Musikk på vinyl vil alltid høres bedre ut enn Spotify for min del. Slik har det også blitt med fotballen. I årevis gikk jeg rundt med et avisutklipp av en notis i lommeboken. Den stammet fra da Newcastle slo Manchester United 5-0 i 96/97-sesongen. Mobil med internett kunne man se langt etter på den tiden. Skulle man mimre utenfor hjemmet, måtte man ha med seg bilder eller tekst trykket på papir. Lappen ble tatt frem så mange ganger at skriften til slutt var nærmest visket ut. Jeg visste hva som stod der, men å lese det om igjen ga likevel noe spesielt. En glød og tro på at neste oppgjør skulle ende med tre poeng. For kampen mot United var den der alt gikk riktig vei. Det er lenge siden nå.

Det slo meg i dag tidlig. Mens minnene fra 15 år tilbake i tid strømmet på, oppdaget jeg plutselig at det ikke er et eneste bilde fra nyere tid på veggene. Her henger det ingen Cisse eller Coloccini. Ingen Janmaat eller Perez. Ikke en gang laget som tok 5.plassen i 2011/12 har fått innpass på gutterommet. Det er ikke fordi jeg ikke vil ha dem der. Det er ikke fordi vi ikke har spillere som er gode nok til å henge på disse veggene. Men tilstanden Newcastle har vært i de senere årene, har ikke fortjent å blandes sammen med glansdagene og de gode minnene. Og hva er vitsen med å henge opp et bilde av en spiller som like fort kan bli solgt i neste overgangsvindu.

Klubben har vært i en dvale. Spillerne har levert prestasjoner som får en berg- og dalbane til å virke som en komfortabel tur med flytoget. Bildene jeg har av laget mitt som leverte prestasjoner en CL-plass verdig, som spilte med hjertet utenpå drakten og feiret hvert mål som om det var den viktigste scoringen i deres karriere, skal ikke blandes med minnene om en klubb som fremstår som om den ikke vet hva fotball faktisk betyr i Newcastle.

Mye har skjedd i sommer. For første gang siden Bobby Robson, virker det som vi har fått inn en manager som faktisk ønsker klubben en stabil utvikling. Om han er riktig mann for jobben, vil de kommende månedene vise. Men tenkemåten og mentaliteten lover godt. Mike Ashley har åpnet lommeboka, og ser ut til å være interessert i å investere i klubben, i motsetning til tidligere. Eller kanskje er det hele bare grep for å stilne tilropene fra supporterskaren. Fremdeles mangler stallen noen viktige brikker, men man er i alle fall tilsynelatende på riktig vei til å danne det som på papiret er en svært solid startoppstilling. De vonde årene kan kanskje slippe taket. Det vil ikke være for tidlig.

Jeg er lei av å ligge i dvale. Lei av å følge et lag som virker som om det står på vent, uten at spillerne vet hvorfor eller hva de venter på. Newcastle fortjener bedre. Det samme gjør byen og supporterne. Jeg håper at når sesongen 2015/16 er over, når poengene telles opp, målfeiringene sendes i reprise på tv og neste sesongs kampkalender settes opp, så er det med en god følelse. En følelse av at klubben min ga alt i hver eneste kamp gjennom hele sesongen. At spillerne kjempet med sine siste krefter for å gå videre til neste runde i cupen. Og at laget spilte som et lag, ikke som 11 spillere på hver sin bane.

Jeg håper årets sesong blir den der vi igjen får se hvor sterkt fotballen står i Newcastle. Jeg håper vi opplever spillere som ønsker å vise supporterne at klubben betyr like mye for dem som for oss. Og jeg håper vi får se en fotballklubb som våkner til liv og lever ut potensialet til supporternes høylytte jubel.

Veggene på gutterommet mitt har fremdeles ledig plass. Jeg håper dette blir sesongen der et nytt Newcastle gjør seg fortjent til å henges opp.

You must be logged in to post a comment Login